Min far har alltid gått i rene nystrøkne skjorter. Det er med smerte jeg ser ham sitte i stua på sykehjemmet med krøllete krage og skjortestolpe, bare delevis barbert.
Men jeg kan ikke være der for ham. Jeg kan ikke overta alt for ham, alt jeg visste han ville gjort om han hadde krefter, vilje eller kunnskaper til det. Jeg vet at han vill ha barbert seg og at han ville valgt en nystrøket skjorte og en ren bukse dersom han hadde krefter, vilje eller kunnskaper til det. Han har både krefter, vilje og kunnskaper igjen, den gamle mannen, men han klarer ikke å ordne kreftene og viljen i riktig retning.
Han har satt seg ned med ryggen til fremtiden og skuer bakover i livet sitt. Om og om igjen må jeg si ting før de plutselig sitter og han kan nikke at han husker. Fremtiden eller nåtiden er blitt alt for uoversiktlig for ham, selv fortiden er det vanskelig å holde orden på, han har gitt det også opp. En dag bad han meg kjøpe en ny filofax, da den gamle var brukt opp. Det var i november men han var kommet langt ute i januar. Det er det at han mister grepet om tiden. Kanskje er det tiden som helt riktig har gått fra ham? Det er to dager til jul og jeg har det litt travelt. Jeg er midt i mellom bestefar, ektefelle, barn og tidsklemma og hadde gladelig tatt i en ekstra time til bare å sitte og være til. Pappa bare lager et huk på datoen i filofaxen sin, og vips har han en ny dag.
Så da står jeg der og stryker skjortene. Jeg henger den sorte skjorta på hengeren som det ligger et tørkepapir over hvor det står juleklær på, sammen med det håndvevde slipset mamma har vevd, stryker buksa og trer på et pent belte. Den gamle har alltid vært litt jålete så hvorfor kan han ikke være litt fin? Og jeg lurer litt på om han vil komme til å være ordentlig babert på juleaften, det hadde vært så godt for meg. Så stryker jeg den rutete skorta, og kjenner hvordan bomullsfiberen smelter under det varme jernet. Den røde skjorta er tynn og slitt, men jeg gir den en siste sjanse siden den bærer julefargen. De gode rutete og stripete skjortene jeg kjøpte i sommer strutter av god kvalitet og estetikk i skapet da jeg går hjem, mens jeg lurer på om de som finner frem klær til pappa om morgenen vil hjelpe ham slik at han får nystrøkne skjorter på i jula.
Det er med kjærlighet jeg stryker pappas skjorter, som å stryke med varm hånd over et langt levd liv. Jeg stryker god jul inn i skjortene.
Inga Gullhavs nettsted 
[…] januar 28, 2008 av ingagullhav Her er historien om førjulsstria på sykehjemmet – men jeg stryker fortsatt pappas skjorter og putter varme tanker i arbeidet! God lesning! […]
En gripende og varm beretning. Jeg synes du på en fin måte får frem mange av de tankene som dukker opp når noen av ens kjære ikke lenger er den han/hun var. Her blir det å stryke skjorter et symbol på den omtanken pårørende skjenker sine kjære, og som peronalet så lett overser. Historien burde være pensum for enhver som jobber med mennesker i ulike institusjoner.
Selv om man er utvokst, er man ikke utlært…
Wow! For en fantastisk tittel! Den lokker virkelig leseren inn i historien 🙂
Her sitter begge døtrene dine og leser med et lite, vemodig smil om munnen. Jeg synes dog du bør starte med setning nummer to, og flytte den første setningen til siste del av første avsnitt. Da hopper du mer direkte inn i historien.
Lykke til med videre skriveinsipirasjon! Og stor klem fra dattera i nord. Gleder meg til å lese flere tekster.
Gripende fortelling! Jeg kjenner meg igjen i det du skriver, har selv hatt en syk far, og det er de små detaljene i omsorgen som føles godt for oss som pårørende.