Min muligheter som faglitterær forfatter i en ny digital virkelighet.

Å skrive om noe som ligner keiserens nye klær inn i en ny digital verden gir uante muligheter. Allerede har googlet uniformer fra mange andre land og verdensdeler fjernt fra lille Norge. Det gir nye perspektiver i en ny verden. På samme måte som den digitale utviklingen har kommet til oss og skapt endringer vi knapt evner å forstå, har utviklingen, eller endringen av uniformer i sykepleien gjennomgått enorme endringer fra nittenittiårene. Men mens den digitale utviklingen ser ut til å gå bare en vei, aner det meg at sykepleieuniformene er utsatt for en pendel. Det er i all fall det jeg velger å tro, selv om sannheten mer enn noen gang i dette samfunnet endrer seg.

Norge er et lite land i den globale sammenheng, mens sykepleiefaget er internasjonalt. Her har jeg mulighet til å nå et mye større publikum, som kan ha stor verdi på sikt, selv om jeg ikke regner med å bli en bestselger eller en kioskvelter her i Norge. Men hvem vet om halen på prosjektet kan bli så lang at den kanskje kan få en aldri så rød og liten telefonkiosk til å vakle? Og det kan jo ha en verdi.

En annen mulighet jeg har er min erfaring med søm og design. Det er et mål at jeg skal klare å sy sammen den kreative delen i meg med den mer strukturerte – slik at ideer og tanker kan gå hånd i hånd med praktisk kreativt arbeid. Det er når jeg klarer å sy sammen disse delene av meg til slik at de kan danse sammen i en estetisk tango, at jeg nærmer meg målet. For jeg har en ide om at jeg kan påvirke folks oppfatning av uniformens betydning i en stadig mer digitalisert og avansert sykepleieverden.

Det er også disse mekanismene som Chris Anderson nevner, at det å skrive en bok om emnet kan stimulere salg av andre bøker som allerede er utgitt. Har du lest den ene, må du i all fall lese den andre, og på den måten blir den lange halen lenger og får større verdi. En slik effekt må boken til Florence Nightingale fra attenåttiårene ha vært utsatt for flere ganger. Hennes bok er kommet ut i utallige utgaver gjennom mer enn et århundre, og er vel mer en kultbok, enn en fagbok i dag. Allikevel innholder denne tynne lille boken så mange enkle og kloke refleksjoner over sykepleie, at sykepleiere aldri slutter å undre seg over stemmen fra denne lille store kvinnen fra Krimkrigens dager. I dagens kamphandlinger i Kabul, hadde en Florence Nightingale fra dette århundret fått oss til å se annerledes på all den meningsløse lidelsen som en krig påfører det enkelte mennesket. Tenk hvilke muligheter hun hadde hatt om hun hadde hatt tilgang til internett. Det måtte ha passet hennes krasse penn, statistiske blikk og skarpe øye perfekt.

Den digitale verden gjør at en kan utveksle bilder fra hele verden, og selv om jeg har mulighet til å gi ut en bok på engelsk, kan bilder nå viden omkring uten å være avhengig av tekst.

Mine begrensninger som faglitterær forfatter i en ny digital virkelighet.

Chris Andersen konkludere med at alt er mulig i den digitale verden, noen må bare vise en hvordan? Dette kan man sikkert også stille seg kritisk til, og denne digitale verden uten grenser kan også gjøre oss sårbare. Men det digitale kan være en god hjelp til å samle den informasjon og faglige kunnskap den profesjonelle sykepleier trenger i sitt fysiske møte med pasienten. Dei mjuke hendene kan ikke digitaliseres, men den digitale verden kan gi sykepleieren nødvendig kunnskap til å bruke dei mjuke hendene på en slik måte at pasienten gjenvinner sin helse.

Når alt er mulig den digitale verden, blir de valgene jeg som forfatter må gjøre sentrale. For å gjøre et valg, må jeg kunne formulere nøyaktig hva jeg leter etter oghva jeg lurer på. I en grenseløs verden kan ikke en gang Alice i Wondeland hjelpe, om du ikke vet hvor du skal. Så lett det er å forsvinne inn i den digitale skogen med ugress som virvler over skjermen. Som faglitterær forfatter på nett, kan eposten sluke meg som hvalen slukte Jonas. Å navigere på internett er som å navigere i magen på hvalen, hver gang du kjenner igjen et organ er det en ny celle innenfor som du må finne ut av. På et tidspunkt skal du ut av hvalen, du må snu i de enorme fordøyelsekanalene og spasere ut kjeften på hvalen og tilbake til utgangpunktet.

Så kan man spørre om jeg som faglitterær forfatter skal skrive en bok mellom harde permer, eller om jeg bare skal kaste meg ut på nett? Hvor lange vil fagboken vare, lurer jeg av og til på, mens jeg hygger meg med en bunke nye fagbøker fra forlaget. Sannheten er som landevindene en sommermorgen, de forsvinner og inn kommer nye sannheter. I en digital bok kan forfatteren redigere inn eller ut nye og gamle sannheter, slik kunnskapen følger vinden i vår tid.

Chris Andersen hevder at noen må hjelpe ham å finne ut av det. Noen må hjelpe meg å nå ut til det store digitale markedet. Da vil jeg si at det å lære er en aktiv handling, jeg må lære meg det selv, men noen kan veilede meg på veien. Det er på den veien jeg er, og i dagens digitale verden er vi i en kontinuerlig læringsprosess.

Men det nytter ikke å gjøre som keiseren i eventyret: Kun lytte til rådgivere og ikke til seg selv og sin egen stemme. Som faglitterær forfatter i dag må man både lytte til sin egne stemme, kjenne sin egen magefølelse og stå støtt på sine etiske vurderinger, for å møte mulighetene og begrensingen i den digitale virkelighet.