Å selge et helt hus

Dette er fortellingen om et hus ingen bor i lenger. Det er helt tomt. Det ble bygget i syttitre i forrige århundre, med nensomhet og kjærlighet av mine to foreldre. Etter tjue år på flyttefot fra nord til sør i Norge, var tiden kommet til å ta av seg Moelven hus på hjul og bli fastboende. Nå er det igjen tid for omstilling, men denne gangen er det ikke et hus på hjul som skal selges, det er et hus fullt av kjærlighet med røtter langt ned i sjela på dem huset ble bygget for, som ikke bor der mer.

Drømmen

Først var huset en drøm, en idè, i mamma og pappas hoder. Kreativitet, nøysomhet og byggtekniske ferdigheter gjorde det mulig å fullføre dette livsprosjektet. Svært moderne og foran sin tid i syttitre. Ikke så moderne i totusenogsju, ligger nå alle rommene, veggene, gulvene, de innbygde sengene, dørene og vinduene der og hver planke, hver flis har sin historie. Det er tungt å vaske ubehandlede gulv med tjue års møkk, men i møkka er også mine foreldres liv. De gjorde sine valg og levde sitt liv, det kunne gjøre lite med. jeg høstet fruktene av en fantastisk barndom, som ga meg alle muligheter til å gå videre i mitt liv, med mine egen skritt og mine egne valg. Mamma og pappa ble sittende i sitt lille slott, et paradis, en drøm i våken tilstand. Hver planke har hatt sin egen plan og en tanke bak. Jeg kan kjenne noe bakenfor støle og lemstre muskler, en gammel melodi og en sang fra et annet levd liv. Lurer litt på hva det er?

Hagens eget liv

I hagen spretter det av krokus og snøklokker tidlig i mars, min mors ivrige planting bærer vakre frukter. Jeg raker løv i hagen og pynter og hilser hver lille blomst og spire. Prøver å fjerne kvelende villvin som har forsøkt å spise opp hele huset og gro det ned. Bjørk og ask og furu kastet seg over huset når pappa ikke lenger klart å holde dem unna, sprengte seg vei gjennom brostein fra Egertorget lagt i mønster på gårsplassen. Nå har vi tatt opp kampen med naturen og ser en seier foran oss, men er salg en seier?

Ting har sin tid

Pappa sier helt rolig at ting har sin tid. Glemselens slør har lagt seg over mye av den gamles liv, det virker lindrende og smertestillende på en måte, selv om en tåre kan snike seg inn i hans liv gjennom øyekroken når ha får se et bilde eller en bit av sitt levde liv. Han er avklart i forhold til sitt liv, den gamle mannen fra Arendal, eneste sønn til en faktor og en mor. Enkemann, må jeg krysse av på når jeg fyller ut skjemaer for ham, og i fortvilte øyeblikk hender det at han tenker at jeg er hans kone, min mamma. Som eneste datter er det min jobb å klemme ham, brødrene mine finner det ikke så naturlig, sier de. Men det er pappa som er konge av dette slottet av et hus som skal selges.

Alt har sin pris

Til hvilken pris, spør folk, mens de snakker om takst og megler og arv. Det har sin pris, på mange måter, men det er ikke lett å skulle forvalte sine foreldres livsverk og omgjøre verdier i noen millioner kroner, hva skal vi med dem. Bli lykkelige, kanskje, men det vet jeg jo at man ikke blir, for hva er lykke for en gammel mann på sykehjem? Han gjentar alltid at lykke betyr at barna hans er venner, og det er jammen ikke alltid like lett, vi har valgt så ulike stier å gå på i våre liv, og møtt så mange ulike personer i våre liv. Våre liv preges av våre valg, noe har vil planlagt og noe blir planlagt for en underveis. Men det er verdt å kjempe for vennskap mellom søsken, det er verdt å kjenne på nerven i våre liv, kjenne på følelsen av at blod er tykkere enn vann så lenge vi ikke bruker blodfortynnende midler i vår kommunikasjon.

Og vi har kjent på denne følelsen, vi har delt møbler og innbo og penger, men det viktigste er det å være i samme samtale samtidig. Å lese den andre, handler mye om å lese seg selv, og våre liv er som tre ulike bøker, men man kan ikke uttale seg om den andres bok om man ikke har lest den.

Huset vi vasker og klargjør for salg er som den ikke utgitte boken, pappas memoarer. Man skriver ikke memoarer i skyggen av Alzheimer.

De lune krokene

Kjøkkenet er åpent og moderne med trehvit innredning. De hadde mye hygge der, og døra ut til verandaen med all den sydelig sola. Gardinene som jeg har laget, hvite med innfelt, heklet mellomverk av mormor, henger igjen, og jeg har sagt fra til brødrene mine at jeg gjerne vil ha de gardinene etter salget. For det er et utehus, små lune kroker var pappas spesialfelt, samme hvor vi bodde, laget han en hyggelig uteplass med sol på. Med mammas gartnerfingre var det ikke enda på all frodigheten i hagen. Urter og tomater og løker og blomster, stikker opp og sier titt tei, og vil gjerne fortelle meg at de har overlevd alle disse årene etter at mamma ikke lenger klarte å passe på dem mer. Vel, jeg vet at det har vært noen små hagekriger, spesielt krigen i urtehagen, der organoen vant. Men det kan være at det mellom de kraftige organoplantene enda lever en skjør liten plantevenn av min mamma. Den som leter, finner.

Det er denne personen vi leter etter

Huset skal selges til en pris, og den som har skapt huset og bygget det som et slott om sine egen drømmer og visjoner, krydret det med kreativitet og godt håndverk, han skal ikke bo der mer. Hvem skal bo der da, en med mye penger, eller en med stort hjerte? Ja takk begge deler, sier jeg og kikker ned i den svarte vårjorden i mammas urtehage, en som vet å få ting til å gro i livet. En som kan fortsette å vanne og gi næring til dette slott av visjoner og drømmer fra min mamma og pappa, om en sånn finnes? Ingen kan leve livet på andres drømmer, alle må leve sitt eget liv. Det jeg har med meg fra dette huset er ikke det fysiske stedet, men følelesen og styrken til å lev mitt liv, med mine visjoner og drømmer. Pengen skal være med å realisere min drøm, mitt bygg, som er et helt annet. På den måten går livet videre, og når noe er slutt er det alltid noe nytt som begynner.

Det tomme huset

Det tomme huset er ikke lenger drømmer, visjoner og kreativitet, men tydelige spor av det samme. Vi må slippe dette slottet, som en Soria Moria drøm, og ta med oss hjertet og røttene og skape disse om til egne produkter. Det vi skaper er våre spor i livet, med røtter i vår egen virkelighet og i vårt eget liv. For huset er tomt nå, det er ingen som bor der lenger. Vi må finne noen som vil bo der.