I en kube, i en celle, i en seng ligger en dronning.

Sykehjemmet er som en enorm bikube hvor den svake, gule lukten av honning er erstattet av en svak, gul lukt av gammel kropp og urin. Travle arbeidere vrimler i korridorene, de kommer inn gjennom trange garderober, før de begir seg inn i kuben. Mange har det som bijobb, det skaffer dem viktige biinntekter ved siden av alle de andre bitingene som skal utføres i en travel hverdag. Kuben er full av små, regelmessige celler som består av like mange deler. En del seng, en del vask og toalett, en del vindu, en del dør, en løs del som kalles nattbord og en del personlige ting som varierer fra celle til celle. Sengen består av enda flere deler, mer eller mindre utskiftbare og av ulike materialer. Den harde delen består av harde, blanke fakta og har mange funksjoner, som ryggbrett, fotbrett og sengegrind. Den myke delen består av madrass, madrasstrekk i plast, laken, stikklaken, engangskladd, dyne med trekk og flere puter med putetrekk.

I sengen ligger det en gammel dronning. Hennes rike er skrumpet inn til en bitte liten celle i dette samfunnet som neste ikke er synlig i landskapet selv om alderskuben er enorm. For å komme inn i denne kuben må man ha adgangskort, og for noen er det like vanskelig å skaffe seg som statsborgerskap. Det finnes ulike adgangskort avhengig av hvem du er. Om du er villig til å jobbe får du et såkalt grønt garderobekort, om du har utdanning får du et oransje adgangskort, er du frivillig får du et rødt frikort og er du i en situasjon hvor du har en mor eller en annen gammel i familien i kuben får du et himmelblått passordbeskyttet adgangskort med begrenset tilgang.

Kuben heter eldrebølgen og kom som en overraskelse på et isflak for noen år siden. Mange trodde at den ville bli borte når våren og sommeren kom, at denne kalde bølgen av alderdom skulle renne ut av samfunnet som klukkende, struttende bekkefar som renner ned de grønne fjellsidene om våren fulle av håp og fremtid. Det var ikke sånn det ble. Eldrebølgen var kommet for å bli, selv om den ikke hadde noen fremtid.

Den gamle dronningen i cellen hadde sin fremtid bak seg i tid. Bak seg hadde hun barndom hvor hun løp barbent i duggfrisk gress og dyppet tærne i bekken om våren. Den første forelskelsen som hadde trollbundet henne og gitt henne drømmer. Morsblikket når hun la sin sønn ved det melkefylte brystet og så ham suge seg mett og trett. Nettene hun våket over ham når feber og barnesykdommer truet ham. Stoltheten over det lille barnebarnet som sikret at slekt skal følge slekters gang. Den sterke skulderen hans da hun ble enke. Tiden som den glade enke, friheten som pensjonist og nå, dette begrensete livet i en celle i en kube. Var det dette som var livet, var det slik det skulle ende?

Det er mange som kommer innom hennes celle i løpet av dagen og de har ulike oppgaver. De kikker inn i korte intervaller, ofte er de så raske at hun ikke klarer å oppfatte hvem det er eller hva de egentlig skulle. Den ene kommer med mat den andre vasker henne, den tredje henter oppvasken, den fjerde gir henne medisin og den femte tørker støv og vasker gulv. Hun ligger der så alene å skulle ønske at en av dem hadde fått i oppgave å se henne. Men det er som om mange av de som jobber så arbeidsomt i den store kuben av gamle mennesker i små trange celler, ikke ser den gamle dronningen. Kanskje er det fordi kronen hun bar på hodet i unge, sterke dager er blitt for tung for hennes tynne hals? Ikke er hun så opptatt av å bære juveler lenger heller, sant å si trenger hun hjelp til både å pynte seg og kle på seg for tiden, og om ikke de som hjelper henne vet at det er en dronning av sin tid som skal kles opp, blir hun enda mer usynlig. Dronene i kuben er opptatt av å fôre opp nye dronninger med dronningsgelé, etter at den gamle gikk ut på dato. I denne eldrebølgetiden er dette med datostempling blitt en trussel mot våre verdier. Hun ligger i sengen på celle nummer 432 og tenker at hun skulle blitt med ut på det isflaket som eldrebølgen kom med. Hun kunne seilt ut av cellen som en selvstendig eskimodronning som hadde tatt sitt siste selvstendige valg her i livet. Isteden kikker hun rundt seg i rommet og spør seg om det er dette som kalles kvalitetssikring i eldreomsorgen?

For det er liksom bare en biting at den gamle kvinnen ligger på denne cellen. Da hun var ung gikk hun ut og møtte verden hver eneste dag. Hun ga sin skjerv til samfunnet, hun gjorde sin plikt med entusiasme, kreativitet og glede. Det er nå samfunnet skal betale henne tilbake det hun gav av sitt hjerte, av sine kunnskaper og av sine krefter. Hun får tørr bleie og dusj en gang i uken om de har tid. Men sminken ligger i nattbordskuffen og smykkene og de pene klærne er det ingen som ser noe vakkert i lenger. Slik som hun hadde elsket livet der hun skred rundt som en dronning i sin tid i sitt liv. Om noen bare kunne se henne? I speilet så det ut som om hun hadde gulnet litt i kantene, som om de honningfargede veggene hadde blandet seg med huden hennes. Men om en kikker nærmere etter vil en se spor av et levd liv i øynene til den gamle dronningen. Slik hun lengter ut i livet til rosa himmel, frisk luft og litt latter. Men det er kaldt og glatt og ikketid-biene summer rundt henne i et mønster hun ikke forstår. Den gamle dronningen får ikke lenger være med i bienes vakre dans. Hun er for gammel.

I en kube, i en celle, i en seng ligger en dronning.

Sykehjemmet er som en enorm bikube hvor den svake, gule lukten av honning er erstattet av en svak, gul lukt av gammel kropp og urin. Travle arbeidere vrimler i korridorene, de kommer inn gjennom trange garderober, før de begir seg inn i kuben. Mange har det som bijobb, det skaffer dem viktige biinntekter ved siden av alle de andre bitingene som skal utføres i en travel hverdag. Kuben er full av små, regelmessige celler som består av like mange deler. En del seng, en del vask og toalett, en del vindu, en del dør, en løs del som kalles nattbord og en del personlige ting som varierer fra celle til celle. Sengen består av enda flere deler, mer eller mindre utskiftbare og av ulike materialer. Den harde delen består av harde, blanke fakta og har mange funksjoner, som ryggbrett, fotbrett og sengegrind. Den myke delen består av madrass, madrasstrekk i plast, laken, stikklaken, engangskladd, dyne med trekk og flere puter med putetrekk.

I sengen ligger det en gammel dronning. Hennes rike er skrumpet inn til en bitte liten celle i dette samfunnet som neste ikke er synlig i landskapet selv om alderskuben er enorm. For å komme inn i denne kuben må man ha adgangskort, og for noen er det like vanskelig å skaffe seg som statsborgerskap. Det finnes ulike adgangskort avhengig av hvem du er. Om du er villig til å jobbe får du et såkalt grønt garderobekort, om du har utdanning får du et oransje adgangskort, er du frivillig får du et rødt frikort og er du i en situasjon hvor du har en mor eller en annen gammel i familien i kuben får du et himmelblått passordbeskyttet adgangskort med begrenset tilgang.

Kuben heter eldrebølgen og kom som en overraskelse på et isflak for noen år siden. Mange trodde at den ville bli borte når våren og sommeren kom, at denne kalde bølgen av alderdom skulle renne ut av samfunnet som klukkende, struttende bekkefar som renner ned de grønne fjellsidene om våren fulle av håp og fremtid. Det var ikke sånn det ble. Eldrebølgen var kommet for å bli, selv om den ikke hadde noen fremtid.

Den gamle dronningen i cellen hadde sin fremtid bak seg i tid. Bak seg hadde hun barndom hvor hun løp barbent i duggfrisk gress og dyppet tærne i bekken om våren. Den første forelskelsen som hadde trollbundet henne og gitt henne drømmer. Morsblikket når hun la sin sønn ved det melkefylte brystet og så ham suge seg mett og trett. Nettene hun våket over ham når feber og barnesykdommer truet ham. Stoltheten over det lille barnebarnet som sikret at slekt skal følge slekters gang. Den sterke skulderen hans da hun ble enke. Tiden som den glade enke, friheten som pensjonist og nå, dette begrensete livet i en celle i en kube. Var det dette som var livet, var det slik det skulle ende?

Det er mange som kommer innom hennes celle i løpet av dagen og de har ulike oppgaver. De kikker inn i korte intervaller, ofte er de så raske at hun ikke klarer å oppfatte hvem det er eller hva de egentlig skulle. Den ene kommer med mat den andre vasker henne, den tredje henter oppvasken, den fjerde gir henne medisin og den femte tørker støv og vasker gulv. Hun ligger der så alene å skulle ønske at en av dem hadde fått i oppgave å se henne. Men det er som om mange av de som jobber så arbeidsomt i den store kuben av gamle mennesker i små trange celler, ikke ser den gamle dronningen. Kanskje er det fordi kronen hun bar på hodet i unge, sterke dager er blitt for tung for hennes tynne hals? Ikke er hun så opptatt av å bære juveler lenger heller, sant å si trenger hun hjelp til både å pynte seg og kle på seg for tiden, og om ikke de som hjelper henne vet at det er en dronning av sin tid som skal kles opp, blir hun enda mer usynlig. Dronene i kuben er opptatt av å fôre opp nye dronninger med dronningsgelé, etter at den gamle gikk ut på dato. I denne eldrebølgetiden er dette med datostempling blitt en trussel mot våre verdier. Hun ligger i sengen på celle nummer 432 og tenker at hun skulle blitt med ut på det isflaket som eldrebølgen kom med. Hun kunne seilt ut av cellen som en selvstendig eskimodronning som hadde tatt sitt siste selvstendige valg her i livet. Isteden kikker hun rundt seg i rommet og spør seg om det er dette som kalles kvalitetssikring i eldreomsorgen?

For det er liksom bare en biting at den gamle kvinnen ligger på denne cellen. Da hun var ung gikk hun ut og møtte verden hver eneste dag. Hun ga sin skjerv til samfunnet, hun gjorde sin plikt med entusiasme, kreativitet og glede. Det er nå samfunnet skal betale henne tilbake det hun gav av sitt hjerte, av sine kunnskaper og av sine krefter. Hun får tørr bleie og dusj en gang i uken om de har tid. Men sminken ligger i nattbordskuffen og smykkene og de pene klærne er det ingen som ser noe vakkert i lenger. Slik som hun hadde elsket livet der hun skred rundt som en dronning i sin tid i sitt liv. Om noen bare kunne se henne? I speilet så det ut som om hun hadde gulnet litt i kantene, som om de honningfargede veggene hadde blandet seg med huden hennes. Men om en kikker nærmere etter vil en se spor av et levd liv i øynene til den gamle dronningen. Slik hun lengter ut i livet til rosa himmel, frisk luft og litt latter. Men det er kaldt og glatt og ikketid-biene summer rundt henne i et mønster hun ikke forstår. Den gamle dronningen får ikke lenger være med i bienes vakre dans. Hun er for gammel.

Advertisements