22-utsnitt.jpg

Tomflaskens stemme.

Dagen bare gikk sin vei og jeg sitter tappet tilbake. Som en tomflaske lurer jeg på min panteverdi i kroner og øre. Jeg er heller ikke så god på det med resirkulering. Jeg føler det som om jeg tvinges til resirkulering, at mine siste ressurser skal tynes ut på et tørt stykke brød. Jeg er lei av tørt kjøpebrød og lengter etter varme, velluktende hjemmebakte rundstykker. Hvordan kan energi lekke så fort og så heftig ut i havet utenfor meg? Havet, som enda er vinterfanget og ikke innbyr til seilas i februar, det er til og med litt is her og der. Allikevel lengter jeg etter en god horisont å hvile øynene på, og har ikke krefter til å bevege meg ut på tynn, grå isflate som jeg vet skjuler havets bunn. Jeg kan dykke ned å lete etter perler der nede på havets bunn, men vannet er kaldt og dypt og mørkt og jeg har det beste hjemme ved ovnen sammen med mine venner, ordene. Da spør jeg dere, mine venner, hva går det av meg?

Flaskepost

Men om jeg tok denne tomme flasken som er meg og putter noen gode ord i meg og korker meg godt igjen, og sender meg selv ut i verden som en flaskepost, hva vil hende da? Da har jeg ikke noen kontroll over ordene mine, men lar dem flyte med vær og vind til den annen bredde. Kanskje stuper akkurat du ut i vannet bare for å fange meg, tar meg opp og fjerner korken og tar ordene ut og hører på dem bokstav for bokstav, konsonant for konsonant og vokal for vokal? Kanskje nyter du det tause kroppspråket mitt også, i den grad at du tar deg tid til å lytte til det som er mer enn ord, mer enn lyder, mer enn latter og tårer? Som en skinnende flaske vil jeg være fylt av energi og sprudle av kullsyre som en nyåpnet champagneflaske?

Panteverdien

Hvordan kan disse orden hjelpe meg til å finne de riktige ordene å putte i flasken, den gode korken til å tette flasken med og det riktige mennesket til å finne meg? Å leke flasketuten peker på gir meg like mye styring som en flaskepost på de syv hav. Nei, det er tid for å se på panteverdien min med en annens blikk, selv en tomflaske kan omvandles og omkranse de edleste dråper som bare blir mer verdt med årene. Da skal jeg ikke snakke om den nye vinen, men om årgangsvinen, den gode, fruktige og dyprøde årgangen nittenfemtifem. Det er det det dreier seg om, det er meg det dreier seg om.

Havet

Det heter seg at havet gir og havet tar. All energien som lakk ut i det store havet rundt meg må jeg på en eller annen måte vinne til bake. Jeg trenger flo og fjære samt pålandsvind og fullmåne, for å fylle den tomme flasken med energi. Den fyller seg ikke selv, og lar jeg flasken min ligge i fjæresteina og følge tidevannet, vær og vind, vil jeg ganske snart gå ut på dato. Selv panteverdien vil stupe som akjsekursen på børsen i januar totusenogåtte.

Drivved

Det er da det går opp for meg at jeg at jeg må gå i fjæra og samle drivved. Jeg vil få krefter av å gå i den vakre naturen og kjenne blodet strømme gjennom kroppen min. Alle de rare tingene som ligger i strandkanten vil gi meg undrende tanker og energigivende ideer. Jeg kan lure på hvor en trebit kommer fra og hva en utvasket trosse har opplevd på sin reise til denne kanten av havet. Som en Espen Askeladd kan jeg putte visjoner, ideer og tanker i sekken min og så fort jeg får anledning, skal jeg ta dem frem og anvende dem til å fylle mitt hjertekammer med energi og arbeidslyst. Jeg skal begynne fra kant, fra havkanten, og jobbe meg videre til det er tid for å systematisere og ordne det hele. Veve drivgodset inn i reelle konkret prosjekter som skal få næring og retning.

Nesten som å finne rav

Når blikket mitt igjen finner horisonten og fargene sprer seg som gjennom et prisme, vil jeg igjen finne verdien av innholdet i flasken, kjenne brus fra bobler i champagne og dybden og skjønnheten i moden årgangsvin. Du vil stå der å se meg puste, høre meg le og gråte, og jeg vil skinne som gyllent rav mot deg. Ravet som er havets gull, som du bare finner etter at det har feid en storm over havet, og store mektige bølger har slikket landet der land møter hav. Da er det en mening i å stå med ansiktet mot stormen, kjenne vinden herje, leve seg inn i de store dønningene, for det nytter ikke å kjempe mot disse enorme kreftene. Jeg må lære å leve med dem. Det er som å seile i en liten båt på det store havet, båten kan ikke endre været, det er skipperen som må forholde seg til havet. Jeg må ta tak og være skipper på egen skute, reve seil i tide så ikke vinden tar meg, holde meg unna skjær og grunner slik at ikke sjøens enorme dønninger får anledning til å slå over meg. Være løyer om kvelden, og noen ganger kan det bli helt stille på vannet. Det er når flasken er fylt med energi og innholdet overgår enhver panteverdi i kroner å øre.

Advertisements