Et ekko fra en tid

Det handler om et ekko fra en tid, et ekko fra kjøkken, stue, pikeværelse, bad og uteplasser i morgensol og situasjonene rundt disse. Det handler om kjøkkenliv, stueliv, soveromliv, livet på badet og livet ute i hagen.

Å komme inn i et hus

Å komme inn i et hus, handler om sanser, for et hvert hus har sin inngang, sin lukt, sitt uttrykk og sitt vesen. Denne gangen har romslighet som mantra, det er plass til alle sko. Så er det motene som ungdommen ledes av, og en vinter er det selskinnstøvler som gjelder. Bortsett fra ulike størrelse på støvlene, har ungdommen klart å lage et prsonlig preg på de uniformerte støvlene, de har skiftet lisser i ulike farger. Mamma griper muligheten, mange år før begrepet practical joike ble oppfunnet, går stille ut i gangen utenfor rommmet der de langt fra lydløse ungdommene befant deg, og bytter lisser på støvlene. Etterpå går hun stille tilbake til stua og venter.

Hun venter på støyen. latteren og uroen som kommer i det ungdommene skal hjem, og den kommer. Det er vanskelig å finne sin egne sko når identifikasjonen er endret så til de grader, men de må jo finne det ut, for ingen ønsker å være i andres sko. Mamma løfter ikke på en pekefinger i kampen for riktig skonummer til riktig farge til riktig nummer i sko. Ikke har hun noe å hjelpe med heller, kaoset er komplett. Hun kjenner disse ungdommen som hun alltid åpner huset sitt for med sin raushet, men de var mest imponert, som i Per Gynt, å tenke det, ville det men å gjøre det med. På den måten fikk min mamma status i ungsomsgruppen, for dum var hun ikke, det ville ingen påstå!

Hun merket hvem som kom inn i huset og hun merket hvem som gikk, på sin måte.

Sanser fra et kjøkken

Kjøkken sansen overmanner meg når jeg går inn på kjøkkenet. Mamma laget mat, god og litt fet mat som la seg som en liten bilring rundt livet, men noen husmorskole hadde hun aldri gått på. Eksperimentering var vel heller ikke hennes greie, men mer tradisjonen som slekter som følger slekters ledd. Derfor er jeg utrolig god på lage de tingene som min mamma lærte av sin mor som igjen lærte av sin mor, men henne kjenner jeg ikke. Jeg kan de brune, hvite og frikaselignende grunnsausene, og putter disse erfaringene inn i min trauste virkelighet av ekslusivitet og kokkekunst. Jeg ser kunsten i i hjemmebakt brød og nystekte vafler, men jeg lærte aldri en oppskrift. Kanskje sitter den nedarvede kokkekunsten i ryggmargen og hvorfor er den så dårlig beskrevet?

Hva kan man si at alderdommen gjør med kjøkkenet når syn og hørsel og smak svekkes. Når det ikke lenger er interssant om oppvasken er ren eller om smaken er god?

Minner fra en stue

De gode samtalene. hva sier man for å få en travel mamma til å sitte ned når hun ikke røyker?

Lyden av pappas tresko om morgenen på det harde tregolvet.

Tanker fra et pikeværelse

Sengas form, plass til gjester og arbeidbordets beskaffenhet. Hyllene med plass til alle tankene. Pikens tanker i en ung tid. Pikeværelsets tid.

Vårsol og fregner og hageliv

Det er i hagen livet spirer. I hagen var det et stort tre med en krone, det var en askekall, den fylte hun med dikt fra pikeværelset. Hun er ikke lenger en pike, men treet er enda fylt av dikt, om tro hun skulle klatre opp i det en dag og hente diktene ned?

Ekko fra den tid

Alt sammen er minner fra en tid, minner å spare på, minner å gjemme, private, søte, triste og vanskelige minner. Ekko av alle valgene en tok i ungdommen.

Nå er valgene gjort, og ekkoet fra en tid bærer enda gjenklang vider i livet, som ringer i vann vil dette ekkoet følge henne videre, inn i kjøkkenet, inn i stua, ut i gangen og inn på soverommet. Kjøkkenet har forandret seg, soverommet er endret, gangen er annerledes, men hun selv er den samme allikevel en annen.