Karl Johan om morgenen

Det er tidlig morgen på Karl Johan. Jeg er på vei til jobben fra en annen retning, ikke fra øst, men fra vest. Mellom gravemaskiner, gjerder og hull i jorda skimter jeg begynnelsen på Karl Johan. Slottet ligger å duver i enden av gata. Jeg kjenner eimen av sommerfrisk byluft strømme mot meg. En stusselig fyr står i gata med en kaffekopp og ser på meg og sier uoppfordret, så fin du er! Jeg rekker ikke å smile engang, før jeg har gått forbi, og kjenner en sviende dårlig samvittighet fordi jeg øver meg på ikke å møte lidende blikk. Det blir for mye for meg, dette å se rett inn i den andres lidelse. For øynene er porten til sjelen.

Det blå blikket

Tenker på en gang jeg var på shopping i en travel gate i Izmir i Tyrkia. Om jeg så mye som kikket en selger inn i øynene var jeg om ikke akkurat solgt, så fanget i en håpløs salgsfelle som var helt umulig å komme ut av. Jeg husker ikke hvor jeg festet blikket, bare at jeg ikke måtte møte noen andres blikk i denne strømmen av ukjent mennesker som kom mot meg. De er da jeg fikk øye på ham, en høy lys mann med blått blikk langt fremme. Han kom mot meg og kanskje var han norsk, det vet jeg ikke noe om, for det hører ikke med til historien. Jeg vet bare at vi begge fikk hvile blikket i en annens i noen sekunder, det føltes lenger, jeg husker ikke helt hva forskning sier om hvor lenge man møter en annens blikk. Vi er alle utstyrt med en slags automatisk dørlukker som trer i kraft når et blikk har møtt en annens lenge nok. Så passerte han meg, kanskje smilte jeg til han og han til meg, om vi ikke var for utslitt av å unngå blikk. Men det er tidlig morgen på Karl Johan, og jeg kunne møte verden med åpent blikk, det var ingen fare. Det var som om jeg bare hadde åpnet øynene for å se inn i meg selv, og dermed var usynlig.

Håndverkerens kropp

Morgenen er håndverksfolkenes tid. De banker, graver, skrur og jobber med hele seg, har ofte tid til et smil og har flotte, sterke kropper og er alltid menn. Tidlig om morgenen når jeg og matpakka mi er på vei til jobb, har jeg tenkt mye på disse håndverkerne i små kassebiler med grønne skilter, ofte to i bilen, smilende eller litt trøtte, på vei til sin dag, det ser så fritt og fint ut. Så pleier jeg ofte å flørte litt med en og annen på veien i en annen bil, jeg blir så lykkelig av det. Men denne morgenen opp gata mot slottet, hadde jeg glemt å smile. Ikke en gang den hyggelige tiggeren nederst i gata, hadde jeg smilt til. Ved Egertorget troner plutselig slottet foran meg som et palass, hvilket det vel egentlig er, og jeg blir grepet av en veldig trang til å gå opp resten av Karl Johan, midt i gata, for å ha slottet i fokus, men jeg gjør ikke det. Jeg velger høyre side av Karl Johan, for da kan jeg gå sakte forbi Grand Hotell.

Bislet games

Svære bannere pynter gata oppover på begge sider og det står skrevet Bislet games på dem. Jeg lurer på om denne teksten faller innenfor sjangeren norsk sakprosa, og blir grepet av trangen til å sende Greppestad en mail og spørre ham om et retorisk svar, der jeg bærer Trond Andreassens bok, BOK-NORGE, under armen. Tempoet mitt blir roligere i det jeg passerer den gamle restauranten på Grand Hotell. Først etter å ha passert det fine hjørnebordet med utkikk mot nasjonalteateret, hvor det satt en dame å spiste alene, kommer jeg på at jeg har glemt å smile. Hjertet mitt lå inni den orange, tunge men svært interessante boken jeg bærer på og smilet var på en underlig måte vendt innover i meg selv, en slag introvert tilstand som egentlig ikke er min, det er som om all lesingen setter meg i sparebluss og bekytter meg. Da tar jeg smilet frem fra sjelen min og kikker ut i verden, men det går utrolig dårlig, jeg er liksom usynlig, som om det var for sent å begynne å smile nesten to timer etter at vekkerklokken ringte og dro meg ut av en deilig drøm og et hotell i Voss og noen gamle venner fra jeg var ung. En håndverker som monterer gjerder mitt i veien foran meg, ser meg ikke en gang. En syklist gjør noe som ligner på et smil, men litt for sent oppdager jeg at det var en grimase, han var andpusten, og higet etter luft. Oppe ved universitetsplassen krysser jeg gata og går under noen svære tre som jeg etterhvert identifiserer som lind, med svære bed med orange stemorsblomster rundt roten. Vakkert er det på Karl Johan en tidlig maidag.

Slottets mysterium

Jeg svinger til venstre ved Nationalteateret og forlater slottet, det har aldri vært mitt mål, det er de kongelige som bor der, og det er helt greit. Det må være en stri jobb å være kongelig, og hvordan hadde det vært å hatt Carl. I. Hagen som statsoverhodet og en statsministerfrue som kjører bil i slottstrappa? Kanskje har lille Olav, som kom til oss fra Danmark sammen med kong Håkon, gjort en viktig jobb for Norge, det viste slottsplassen med lys den vinterdagen det norske folk fikk budskapet om Kong Olavs død. Den danske dronningmoren var strategisk som en gjøk og plasserte de kongelige eggene sine i europas kongehus, slik at de vokste seg sterke. På den måten er kongehuset i europa flette sammen i et tett familiært nettverk. I alle organsisasjoner er nettverksbygging sentralt. Dette nettverket har jeg aldri vært en del av, så jeg dykker ned i undergrunnen og finner en bane som tar meg til Majorstua. Knekker noen friske lilla syringreiner fra en busk, og går inn på kontoret. For enda er det tidlig morgen.

Advertisements