Det er blitt stille i Lofoten etter at måkene dro. Før gikk de i sanden i Lofotencimg0512-1 og lagde spor. Nå har også de dradd til hovedstaden. De trasker på Karl Johan i Oslo og har ferie. De er fryktesløse. De går med hevet hode opp Slottsbakken som om de skulle hente kongens fortjenestemedalje. Måkene er omstillingsdyktige. Bryr seg ikke om spor i sanden som vind og vær visker ut. Etter at det kongelige miljødepartementet bestemte at fiskerne ikke fikk kaste fiskeslo på havet, dro måkene til syden. Nå napper de pølser og brød ut av hendene til intetanende turister med den største selvfølgelighet og med stor presisjon. Mens sporene i sanden på de hvite strendene nordpå viskes ut.

Det er sommer i Oslo – det er fint. Lillebjørn har skrevet pent om dette. Jeg har bare ikke vært der selv. Hva er det å være i Oslo når det er sommer?

Lørdag leste jeg Kristine Khots refleksjoner over det å ha sommerferie – det handler om å avvikle fire uker sammenhengende slik at en kommer helt sammenhengende tilbake på jobb. Helst fire ganger så uthvilt som da en dro fra jobb. Innrømmer at jeg dro fra jobb sent torsdag kveld og hadde bestemt meg for at de fire ukene begynte på en fredag før helg.På den måten kunne jeg bruke noen dager å komme ned i sommer modus på – noen av de dagene som ikke teller ordentlig med.

Når arm og tanke går hånd i hånd.Den første ordentlige dagen begynner med kaffe og avis på senga – så måtte jeg bare sette i gang strikkemaskinen som har ligget nedpakket i nesten et år, hvilket virkelig ikke er til å holde ut. Jeg elsker den strikkemaskinen fordi den gjør akkurat det jeg vil den skal gjøre, den er som en forlengelse av min arm eller mine tanker eller begge deler. For det er når arm og tanke går hånd i hånd at en skaper. Det er på den måten en skaper en sommerdag.

Å sykle uten mål og mening er også en sommerlykke. Først er det rammemakeren som får i oppdrag å ramme inne et bilde jeg fikk av Anne Kristine Thorsby som jeg har tenkt på lenge – og en plakat av Torheim som jeg digger – det var fort gjort på en feriedag. Rammemakeren lurte på om det hastet og jeg sa at dette hadde jo tatt flere år så nå hastet det ikke mer.

To kvartaler unna traff jeg også en snekker, en slik jeg hadde lett etter i flere år, han bare fantes i snekkerommet og kom når jeg ropte på ham og het Henning. Nå lager han bordet jeg forklarte for ham – er ikke det fint. Vill av lykke førte pedalene meg til Kampen som ikke hadde et eneste vannhull å friste med. Dermed trillet hjulene ned mot gamlebyen, som var sommerstengt. Da kastet jeg blikket opp mot Ekebergrestauranten der oppe i lia. En halvliter pils på uteserveringen under ivrig montering av siste strikkemaskinprodukt var ikke å forakte.

Det er kommet en ny ting inn i livet mitt. Det gjør ikke lenger noe om noen sykler forbi meg. Jeg kan ta det meste i eget tempo – enten det er oppover eller nedover. Sykling er blitt en prosess og ingen konkuranse. Sykling har hjul. Hjulene triller hjem til Løkka.

Kveldsolen i bakgården er ikke av de mest spektakulære, den tar slutt ved 19tida. Den er god så lenge den varer og inne er det til en hver tid svalt og behaglig. På den måten slutter første feriedag med mengder med kaffi og god lyd i strikkemaskinen.
Det er nå tjuesju dager igjen av ferien. Den heter sommer i Oslo og den har begynt fint. Neste dag er helt annerledes. Christine Koht kan sikkert si mye om den. Jeg må legge meg klokka 2130 helt utslitt. Mitt på en sommer i Oslo – dag!

Et heftig og kreativt semester går mot slutten. Bare noen nyttårsforberedende dager igjen – så blir det mormorjul!
Les: Er sliten et valg?

Lag deg en skrivesirkel. Enten konkret inni ditt hodet eller sammen med medstudenter som også skal skrive. Det kan føles veldig ensomt å skrive. Det er vanskelig å komme igang. Husk at du ikke er alene. Det skrevne ord er overalt.

Begynn med å lese og undre deg – let etter spennende ting eller andre innfallsvinkler, se etter filmer, bøker og magasiner og forskningsrapporter.

Skjønnlitteratur kan være en flott tilnærming og super inspirasjonskilde.

Gå ut i verden og skift briller hele tiden, lek at du er langsynt eller gå helt innpå som om du var nærsynt. Ta solbrillene av og på. Forsøk å se gjennom andres briller, hva ser du da? Tenk at du er mann eller kvinne, barn eller ungdom, voksen eller olding. Hvordan vil barnet se på problemstillingen og hvordan ville oldingen se på det?

Så være i denne runddansen mellom lese,snakke og skrive en stund.

Lag deg skisser og fremfor alt må du begynne å bli litt systematisk. Hvor leste du hva, hvor så du den filmen, hva het den, hvem har laget den og hvem snakket du med. Du vil jo være redelig. Senere skal jeg komme med tips iforhold til riktige referanser.

Når du har holdt på i skrivesirkelen en god stund er det på tide å lage en struktur på arbeidet. Tenkefasen er over. Nå må du komme igang!

Første fase i skrivingen er  å finne en brukbar problemstilling.

Problemstillingen er styrende for oppgaven, hvordan finne en god problemstilling?

Hva er egentlig en problemstilling? Hva er en god problemstilling? Hva er det egentlig du lurer på eller har du en påstand du har lyst til å bekrefte?

Fint om det er et emne du er litt engasjert i. Et engasjement gir inspirasjon og krefter. Det kan være godt å ha når du har jobber en stund og begynner å gå litt lei.

Med asken kom en rekke nye ord, en kunne bli fast i det meste, selv har jeg vært fast i penicillin, hvilket har betydd at kaffen har smakt vondt dag etter dag. Det er først i dag, dagen etter at den siste tabletten er fortært, at kaffen smaker kaffe. For jeg har tømt ut kopp etter kopp etter kopp, på ferge etter ferge etter ferge, og kjørt mil på mil etter mil.

Sånn er livet når en er reisende i studenter.

Men hvor er sykepleieren? Glad lesning.

Det begynner med hosten som ikke gir seg, den kommer dypt fra et sted inni meg og finner ingen vei ut, som røyken fra en vulkan som blander seg med fuktig bakteriedamp fra mine betente lungeslimhinner, alveolene. Les resten av dette innlegget »

Keiseren har fått nye klær

Kjetil Østli kåserer i denne artikkelen over Keiserens nye klær!

Uttrykket «Keiserens nye klær» har en uhyre sterk virkning. Det avslører, men det gjør det lett å avfeie noe nytt, sier Øivind Andersen, professor i klassisk filologi. – Det er en utbredt holdning at man blir lurt av retorikk og talekunst. Jeg ser det annerledes. Det er i talen keiserne røper seg.

Kan ord skape innhold i keiserens klær?

Skriv ut: Hjemmehjelpen

Torsdag kl. 11.15. Konferansetime. Det banket på kontordøra. En av studentene tittet spørrende på meg i døråpningen.

– Bare kom inn, Gunnar! Sitt ned. Hva har du på hjertet?

Gunnar var en outsider blant studentene, outsider og ressurs. Passert femti, med et frodig lappeteppe av et liv bak seg. NTH-ingeniør med lang fartsstid i byggeprosjekter i Saudi-Arabia-Frilansmusiker. Drevet pub i Dublin i mange år. Grå krøller, spill levende ansikt med smilerynker og ekornøyne. I dag med sordin.

-Jeg tror ikke det går lenger.

-Sier du det?

– Ja, jeg må jo ha noe penger for å leve. Kvoten i lånekassa er brukt opp for mange år siden. Jeg er hjemmehjelp, sånn på si.

-Hjemmehjelp?

-Ja, tre dager i uka, kveldskift. Og da blir det ikke tid til et fulltidsstudium, det lar seg ikke kombinere lenger. Det er ikke flere timer igjen i døgnet.

Han trakk resignert på skuldrene.

Jeg kjente noe røre seg inni meg. Med gamle foreldre hadde jeg fulgt hjemmehjelpstjenesten på nært hold i mange år.

-Klart det lar seg kombinere, Gunnar. har du noen gang tatt med deg gitaren din på disse kveldskiftene dine? Eller munnspillet ditt?

– Nei, han ristet på hodet.

Men noe var våknet i ekornøynene hans. Han var allerede på vei opp trappeoppgangene i gamle østkantblokker, med gitaren på ryggen og munnspill i lomma. Mange år med pub i Dublin var ingen dårlig bakgrunn. Der vet de både hva gitar og munnspill er.

Torsdag kl. 11.15. Konferansetime. Det banket på kontordøra. En av studentene tittet spørrende på meg i døråpningen.

Bare kom inn Gunnar! Sitt ned. hva har du på hjertet?

Ansiktet hans lyste. Noe hadde hendt siden sist. Saudi-Arabia og Dublin til tross, dette var åpenbart sterke saker:

-Du skulle sett’n! Med parkinson. Skjælver noe helt jævlig. Henda har halv meters vibrato, minst.

-Hmm…

-Jeg var hos ham på kveldsskiftet forrige dagen. Tok med gitar’n, hadde munnspellet i lomma. Og «Mads Berg», den gamle sangboka mi fra folkeskolen. Vi satt der og bladde og sang, han var siste på ruta den kvelden, så jeg hadde god tid. De gamle sangene, du veit:»Alltid freidig», «En villand svømmer stille»,»Mot i brystet». Jeg glemte gitar’n. Vi bare sang. Til slutt tok jeg et par drag på munnspellet, litt såre, irske ting.

Kjentes det bra?

Om det kjentes bra? Det var helt maks! Jeg fikk en telefon fra nattvakta dagen etter. Fyr’n hadde sovet hele natta! Det hadde ikke hendt før noen gang, sier de som har stelt for’n i mange år.

Gunnar var ivrig nå:

Jeg sa det til dem, jeg. Det nytter ikke bare å gjøre det flatt og greitt, gi medisiner, skifte bleie, sette løstenna i vannglasset å gå. Da forlater du de gamle ved minuspolen, mens de er på defensiven. Du må forlate dem på opptur. Og da må du stille med deg sjøl, det du har. Gi deg sjæl en sjanse til å kjenne likeverdsfølelsen. Ellers blir det bare pissprat.

Jeg nikket. En moderne students tale, med tenårene godt bak seg.

-Så nå kombinerer du likevel hjemmehjelpsjobben og studiene, lager et prosjekt av det?

Jeg hentet ned den opplagte konklusjonen som svevde i lufta.

-Nei, jeg har meldt meg på kabaret-gruppa, moro å få litt mer peil den veien.

-Kabaret-gruppa? Ja, men, jeg trodde…

Han avbrøt:

-Nå driver hele hjemmehjelpsteamet og drar frem gamle sangbøker, har begynt å tenke i nye baner. Er’ke det litt gøy?

-Veldig bra, Gunnar, veldig bra. Men kabaret-prosjekt er jo det mest tidkrevende av alle prosje….

Gunnar hørte ikke. han var på vei ut avkontordør, med tid til alt.

Hva skal til for at en pasient skal få dø hjemme?

Les oppgaven til Siv Bente Bekken som handler om det å legge til rette for at en pasient kan få dø hjemme.

Bli hos meg, hjelp meg, hør meg