Fra avkledd til påkledd
Hud.
Innerst bare er jeg. En huslege hevdet at huden har vi for å ha noe å være i. Da kan metaforen hudløs beskrive tilstanden man er i når man ikke har noe å være i, en enormt sårbar tilstand. Man kan ikke leve uten hud, og bare tjue prosent hudløshet etter en brannskade kan være kritisk for livet. Etter det hudløse kommer nakenheten.
Naken
Det er morgen og jeg tar av meg dyna, mitt vern mot verden. Under dyna er man beskyttet mot alle inntrykk utenfra, som om dyna er en god og varm venn. Beskyttet av denne dynevennen kan jeg ligge og jobbe med det som er inne i meg selv. Det beste er fasen som er mellom ikke våken, ikke sovende. Gode tanker spretter rundt uavhengig av tid og sted, og bekymringer danser rundt og dukker opp på de merkeligste plasser. Dyna er som et eget rom i et hus i en privat verdensdel, hvor det er varmt og trygt og godt. Men hver morgen omtrent på den tiden vekkerklokka ringer, må man ta dyna av og møte verden. Så stiller en seg naken under dusjen og vasker bort nattens drømmer.
Avkledd
Metaforen avkledd er mye brukt. I ordlista brukes synonymer som naken og ribbet for, om det å være avkledd. Fortsatt har man håret sitt på og kanskje litt sminke og neglelakk. Å være avkledd kan være helt greit for noen og helt fryktelig for andre, avhengig av konteksten. Differansen mellom påkledd og avkledd kan være hele forskjellen, men hva er denne forskjellen? Å være påkledd i en situasjon, kan være avkledd i en annen. Uten uniform kan sykepleieren føle seg sårbar og naken, på samme måte kan en politimann uten politiuniform føle seg avkledd og ribbet for myndighet. Selv sivilt politi har sine regler for påkledning, skrevne eller uskrevne, reglement eller ikke reglement. Hva er denne kodeksen, disse skrevne og uskrevne reglene for hva som avkledd og hva som er påkledd i den enkelte situasjon? Og er det individuelt fra person til person og avhenger det av miljø og klassetilhørighet? Hva er det man kler på seg for å bli påkledd?
Å bade naken
En søndagsmorgen i mai står jeg på hytta sør i landet i en gammeldags, hvit nattkjole. Det lå en elsker igjen i senga mi sov, da jeg gikk ned til sjøen. Det hadde vært fest med venner, vin, sang og latter til lyse morgenen. Nå hadde Kong Vinter vasket natten feststemning bort med et hvitt lag med vakker, ren og hvit snø. Jeg gikk ned til sjøen med tøflene på i den kalde, hvite snøen og sto der og kikket på det fantastiske landskapet i den hvite, unge morgenen. Stille stiger jeg ut av tøflene, vrenger nattkjolen av, legger den pent på tøflene slik at den ikke blir bli våt, og stuper naken i sjøen.
Jeg følte meg ikke naken der og da, bare frisk og våken etter det iskalde vannet som vasket bort søvn og gamle rester av alkohol i kroppen. Ikke før noen uker etter dette følte jeg meg avkledd, da en tante på Vestlandet hadde snakket med en tante på Sørlandet som hadde kusine som hadde sett meg bade i all min nakne ungdommelighet gjennom en kikkert og sendt et brev til min mor på Østlandet hvor hun fortalte dette, ja tenk, det var til og med på en søndag og før kirketid. Det tok et par uker før denne episoden ble kjent på Sørlandet, Vestlandet og Østlandet og det var først etter at denne episoden ble kjent jeg følte meg naken og avkledd. Nå, nesten tretti år etter kan jeg enda kjenne det iskalde gufset fra janteloven i den lille sørlandsbygda. Jeg måtte ikke kommer her å tro at jeg var noe. Kusinene og tantene mine var bygdetroll og avkledersker av værste rang, de kledde deg naken uten varsel for hele landet.
Etter badet tok jeg den lange nattkjolen på meg, puttet de kalde føttene i tøflene og gikk sakte fra svaberget opp til hytta for å møte morgenen, frisk og påkledd til en helt ny dag.
Påkledd
Før man begynner å ta på seg klærne, er man alltid helt avkledd. Jeg vil nevne tre måter å kle seg på, det ene er til en vanlig dag hjemme, det andre er til en dag på jobben og det tredje er når en kler seg til fest. Til en vanlig dag hjemme er det viktig at klærne sitter godt og har en god passform, er i et godt materiale som gjør meg passe varm og passe kald og at fargene kler meg og harmonerer seg i mellom. Passform, materiale og farge er alle tre sentrale emner og det er vanskelig å vekte dem, for det er egentlig helt umulig å si hva som kommer først, om det er høna eller egget. Jeg begynner forresten ofte med trusa.
Tangatruser på jobb, en privatsak?
Hvilken truse skal jeg velge kommer an på flere ting.
Dagens uniform, sorte klær betyr ofte sort truse, hvit uniform betyr hvit eller hudfarget truse, men den skal helst være i et behagelig materiale som puster med meg. Snittet, eller passformen skal også passe meg, det verste jeg syns, er truser som går inn i rumpa, tangatruser er liksom ikke min greie. Trusen skal ikke synes utenpå buksene heller, i det hele tatt skal trusen bare være der helt privat og hemmelig mot huden min, uten å synes på utsiden! Trusa er veldig nær og privat, og den vil jeg bare vise bort til den eller de jeg selv velger. Trusene er en privat sak og bør ikke synes gjennom en uniform, den er en liten hemmelig venn du har som lever sitt eget liv uavhengig av profesjon. Du ser ikke trusa til politimannen når han bøyer seg, han har tenkt gjennom det. Gutta som sagger buksa si til vanlig, gjør ikke dette når de utøver sin yrkesprofesjon. Men om sykepleierens uniform er tynnslitt og hullete, kan det være at fargesterke truser syns gjennom uniformen. Det er da jeg spør meg om tangatruser på jobb er en privat sak?
Push up eller push down?
Kvinner i alle profesjoner har bryster. Dekket med bare hud er brystene mysterier, en privat del av kroppen til kvinnen med helt ulike form, størrelse og tyngde. BH betyr brystholder og skal holde bysten oppe, men ved siden av bærekraften, har BHen en egen verdi som alle andre klær, den kan være liten eller stor, tynn som silke eller pushet opp og vattert, hvit eller fargerik. BHen er selve tegnet på kvinnelighet og alle jenter husker den første de fikk. Kvinnene bærer brystholderen nærmest hjertet sitt og viser den bare bort til de aller nærmeste, de hun selv velger å sive den til. Og om hun vet at hun skal vise den bort, tar hun på seg den vakreste hun har akkurat denne dagen. Aller helst vil hun vise den til sin elskede, den er så privat, skjønt moten tillater for tiden at en flik av den syns, det kan være stroppene eller en skjæring som syns under klærne.
Uniformer uten god passform kan også inspirere til å vise undertøyet, som å få lov til å eksponere litt av egen identitet inn i en profesjonell verden. Det er som om kvinnene bærer en viktig del av sin identitet nærmest mellom BHen og huden på brystene, nært hjertet som banker i brystet.
Naturen har utstyrt kvinnene med ulike bryster, store og tunge eller små og faste, og de utgjør ofte den lille forskjellen mellom kvinner og menn. På Florence Nightingales tid ville det vært ramaskrik om kvinner og menn skulle gå i samme klær. I dag er unisex helt vanlig i sykepleieuniformene, og man kan spørre seg om det fremmer profesjonalitet å være androgyn. Uniformer med åpen v-hals er i all fall en drøm for pasienter som dermed kan se litt av Bhen eller brystene til sykepleieren når hun bøyer seg over senga i en stellesituasjon. Men kanskje har hun gjort som veldig mange gjør; plassert en hvit tape over åpningen i halsen for ikke å eksponere seg unødig.
Strømpebukse og sokker
Norge er et kaldt land, vi fryser oss gjennom mange måneder om året. Først på slutten av attenhundretallet ble det vanlig med truser under stakken for kvinner, og strømpebuksene kom ikke før på midten av nittenhundretallet. De kostet en gang en formue, men industriell produksjon har gjort strømpebukser til rimelige hverdagsplass. I mange uniformsreglement er fargen på strømpebuksene nøye definert, men et fargerikt motebilde skaper mange kreative muligheter. Rødstrømpene ropte ja til likestilling og fri abort, de gikk i tog og sto på krava.
Hvem som vant kampen er jeg usikker på, men kvinner vant i all fall strømpebuksene til odel og eie. Den kan være silketynn eller tykk i ull, den utrykker identitet og tilhørighet, men til uniform gjelder ofte det samme gamle reglementet om hvite, brune eller sorte strømpebukser. Kvinner bærer strømpebukser både til kjole, skjørt og til bukser, og den har en forebyggende effekt i forhold til infeksjoner hvor det å fryse kan være en trussel for helsa. Den kan også være en mulighet for å vise frem sin personlige identitet, men det er ikke sikkert at pasienten med hjerteproblemer syns det er moro med røde hjerter på strømpene. Jeg kan ikke se for meg en politimann med hjerter på sokkene sine, eller en flyvertinne med bamser på strømpebuksene. Man må skille mellom det å være profesjonell og det å være privat. Ta gjerne på deg hjertestrømper når du skal møte din kjæreste, men la de bli igjen hjemme når du skal på jobb som sykepleier.
Trøye
Selv er jeg en ordentlig frossen type som sverger til ulltrøye under klærne, nesten hele året. Den gir et ekstra lite isolerende lag og gjør meg god og varm. Dessuten virker tynnslitt uniformer mindre gjennomsiktige og dermed mindre avslørende. Undertrøye med tett hals kan også være pent på menn som har mye hår på brystet som lett stikker opp i halsåpningen på uniformen. Uniformer som er unisex-utformet blir i tillegg ganske vide i halsen i store størrelser. En mann på over 190cm behøver ikke å være tykk i halsen, men han må bruke ekstra-ekstra large i størrelse i uniform for at den skal være lang nok.
Å jobbe som sykepleier innebærer som mange andre profesjoner, å jobbe både natt og dag. En tidlig morgen hvor jeg måtte innom en pasient på intensivavdelingen på Bærum Sykehus blir jeg møtt av en sykepleier i pyjamasjakke. Jeg velger bevisst å ikke snakke til henne, da jeg et lite sekund trodde det kunne være en pasient. Særlig profesjonelt er det ikke å gå rundt på jobb med en pasientpyjamas utenpå uniformen. Ingen har sagt til sykepleieren at hun ikke kan ha en god ulltrøye under uniformen for å holde seg varm. Men når uniformen nesten ser ut som en pysj allikevel, er det kanskje nærliggende å gripe til en pysj om man fryser.
Men alt dette med undertøy og strømper og ulltrøye handler faktisk ikke mye om uniform eller profesjonalitet, det handler om identitet eller den man er innerst, inne i egen person.
Skjorte, bluse eller kjole
Her begynner vi å nærme oss det som syns utenpå. Den delen av en som en eksponerer for verden. Du vil aldri se meg i T-shirt eller i en skjorte, for det er ikke meg, på en måte. Det tilhører ikke min stil eller kanskje er det nå vi begynner å snakke om klassetilhørighet. Istedenfor T-shirt, går jeg i en finere trøye med litt fin form eller aller helst en bluse. Den må være feminin, være i et naturlig materiale som bomull, lin, ull eller silke. Jeg kan godta viskose under tvil, siden jeg vet at det er fiber som er utvinnet av tre, et naturlig fiber.
Det er ellers genser som er plagget, gjerne strikket, i tillegg vil jeg gjerne bære et liv eller en slags vest. Hettegenser eller det som kalles collegegenser er ikke aktuelt å ha på seg, det er ikke min stil, hva enn stil kan bety. Og med skjorta eller blusen blir det nødvendig å å gå inn å si noe om hva uniform egentlig er. Paul Russell(Fussell 2002) hevder at den største uniformen av aller er Levis jeans. På den måten kan en tenke at skjorte og dress også er en uniform på sin måte, og en kan utvide uniformsbegrepet til å gjelde alle. Selv vil jeg da plassere meg midt i mellom ytterpunktene av å ønske å være uniformert, samtidig som jeg har et sterkt ønske om å være unik og spesiell. Som tjueårig sykepleieelev i Arendal i 1976 opplevde jeg å bli nektet å komme inn på et serveringssted i byen fordi jeg tilhørte ullteppene. Et par som innehaveren av restauranten mente tilhørte samme gjeng som meg, ullteppene, var tatt i å røyke hasj på et utested. Innehaveren svarte med å utvise alle i miljøet, og jeg følte meg dypt forurettet. Selv hadde jeg aldri røykt noe som helst og tok sterk avstand fra andre rusformer enn litt øl og vin, men jeg bar uniform: jeg gikk alltid med et ullteppe rundt halsen. Kanskje er dette prisen for uniformering, en for alle og alle for en? Om en sykepleier gjør noe bra, får da alle sykepleiere nyte godt av det, eller det motsatte, om en sykepleiere gjør noe som ikke er bra, skal da alle sykepleiere holdes ansvarlige? Det er ikke noe rette eller galt svar på dette, annet enn at man faktisk forventer at en sykepleier har en del verdier som er yrkesavhengige og ikke personavhengige, en profesjonalitet som yrkesutøver. Men har med egen personlige ting også i jobb og fritid, en individuell del hvor den personlige kunnskapen kommer frem på godt og vondt.
Fussell (Fussell 2002) prøver å forklare hvorfor man er det man har på seg. Man spør ikke en politimann om han er politi, en brannmann om han er brannmann, eller en flyvertinne omhun er flyvertinne. Problemet er at man ikke lenger kan se hvem sykepleierne er og derfor må man spørre en sykepleier om hun er en sykepleier, hun er blitt vanskelig å identifisere. Hva med presteskjorta? Er det det samme å møte presten i sportsklær på sykkel utenfor kirken, eller gjør prestekjolen en forskjell og tilfell hvilken forskjell. Presten på sykkel kan velge å forklare den han møter at han virkelig er prest, mens presten med prestekjorte eller prestekjole behøver ikke å identifisere seg. Ingen betviler hans identitet, selv om han bærer jeans under prestekjolen er han prest.
Bukse
Kampen for bukser på jobb har ingen lang historie, men den er av nyere dato. Fussell hevder at jeans ikke nødvendigvis representerer frihet fra normer og regler, men er en uniform i seg selv. Det å velge og ikke gå i uniform, kan være like uniformerende som å gå i uniform. For noen er grå benklær og blå blazer, eller foldeskjørt og perlekjede like mye uniform som den hvite sykepleieuniformen.
Men buksene er kommer for å bli, dersom ikke likestillingen går helt i vranglås i dette samfunnet. Kampen for bukser vant kvinnesakskvinnene, men prisen var å ofre kvinnenes femininitet og kvinnelighet. Både unisex-moten og joggedresser bidro til å gjøre sykepleieuniformene kjønnsløs, formløse og uprofesjonelle. Et sted på veien bleknet den synlige identiteten til sykepleieren, det var som om janteloven tok makten, for du skal ikke tro du er noe, eller kommer til å bli noe.
Hennes og Mauritz kan levere bukser til en rimelig penge. Buksene sitter i livet og finnes i mange ulike størrelser. Uniformsbuksene på sykehuset er tynnslitt og har ofte for lang i bena. Jeg lurer på hvorfor det ikke lenger er mulig å gi sykepleierne egne uniformer som passer i størrelsen? Vi hadde råd til å tilpasse uniformer i de harde tredveåra, men i 2008 rekker ikke oljepengene til individuellt tilpassede uniformer.
Bukser og bukser er ikke det samme, små og store detaljer, materialvalg og snitt gjør buksen til et plagg som brukes i de aller fleste anledninger. Bukser til hjemmehygge, bukser til jobb og bukser til fest, buksa er kommet for å bli, maskulin eller feminin. Men bruden bærer fortsatt kjole.
Kledd
Så er en påkledd med alle tingene, symbolene, plaggene og møter dagen. Hvem er vi og er vi en annen nå enn da vi lå under dyna og våknet sakte, er vi annen nå enn den vi var når vi sto i dusjen. Hvem er vi i dag, er det fest eller jobb eller hjemmekos, bestemmer om vi føler oss nakne. For en kan føle seg avkledd selv om man
er påkledd.
Fussell, P. (2002). Uniforms: Why we are what we wear?
Inga Gullhavs nettsted 
0 Comments