Sykepleieuniformens to be or not to be

Inga Gullhav og Peter Koren

Sykepleie og uniform, ære, bære og være

Jeg regner med at du som leser dette er i en situasjon der du har fått utdelt en uniform eller et arbeidsantrekk som du skal ha på deg på jobb. I tillegg har du sikkert fått utdelt et reglement, eller en instruks som sier noe om hvordan du skal ha på deg denne uniformen, hva slags tilbehør du må skaffe deg og hvordan du skal bære uniformens ulike deler. Jeg forteller deg dette fordi jeg selv husker så godt denne følelsen av å ta på uniform for første gang. Enda kan jeg kjenne hvordan identiteten min forsvant i den hvite uniformsskjolen. Blandingen av polyester og bomull gjorde meg syk. Å gå kledd i en kjole med skjørtelengde midt på leggen var en smertefull opplevelse. En fange som måtte kle seg i stripete fangedrakt, tror jeg ikke ville følt seg verre til mote en jeg gjorde. Selv om jeg egentlig ikke var en fange, men en venstrevridd student som i 1975 skulle tre inn i rollen som sykepleierstudent, var følelsen av å være fanget i noe, sterkt fremtredende. Det skulle gå mange år før jeg opplevde at faget mitt og min profesjon som sykepleier, var blitt en integrert del i meg. Først femten år etter dette igjen, starter min kamp for å beholde uniformene. Min kamp mot et arbeidsantrekk fullstendig ribbet for profesjonalitet og yrkesstolthet. Det er dette som er min bakgrunn for interessen for dette feltet. Nå vil jeg gjerne at du som skal gå i uniform på jobb, skal få med deg noe kunnskap og noen refleksjoner i den forbindelse.

Du kunne se hvem som var sykepleier

Har du hørt om Florence Nightingale, som levde på slutten av atten hundretallet? Hun har hatt stor betydning for sykepleiefaget. Det var hun som innførte uniformer for de som skulle pleie de syke. Grunnen var ikke bare hygiene, det var også et viktig anliggende at de som jobbet med syke den gangen ofte ble rekruttert fra svært lave sosiale lag. Hun ville oppgradere det å jobbe med syke, både gjennom å gi dem undervisning og mer kunnskap, men også ved å kle dem opp. Det skulle være status ved pleie de syke, og ved å kle sykepleierne i klær fra en høyere klasse, hevet hun deres status. Det er gått hundre år etter hennes død, men hennes teorier er enda relevante.

Mote og profesjon

Det var moten fra de litt finere klasser dom var forbildet da Florence Nightingale uniformerte sine sykepleiere i atten sytti. Denne uniformen ble et symbol for fagets identitet, profesjonalitet og status i mange år. Hundre år etter ser vi i Norge at denne moten forandrer seg. Det ble innført joggedresser og unisex-uniformer på sykehjem og sykehus. På enkelte institusjoner ble det i en periode brukt private klær. Politiske strømninger i samfunnet påvirket motebildet. De som arbeidet på institusjonene fikk ofte selv velge uniformer. I noen klasser i samfunnet var bekvemme joggedresser akseptert. I dag ser man flotte velkledde sykepleier gå inn i garderobene på sykehusene. Sin status legger de igjen i garderoben. De tar på seg joggedressene og går inn i en tung jobb som sykepleiere. Men hvor er yrkesstoltheten og profesjonaliteten deres? Tror du at det er en sammenheng mellom klær, profesjonalitet og yrkesstolthet?

De stolte flyvertinnene

Det slår meg ofte hvor stolte flyvertinnene er. De er profesjonelle fra topp til tå, hva er det som gjør fagidentiteten til en flyvertinne så synlig? For det kan umulig handle om at det å jobbe som flyvertinne er så mye finere enn det å være sykepleier?

Sykepleiere og utslått hår

Øverst oppe på en sykepleier er hodet. Det er der hun har sitt faste blikk mot pasienten. Det er her hun samler kunnskapen sin i millioner av små koblinger i hjernen. Men det er ikke det inni hodet som skal trekkes frem, det er det som er utenpå. Florence Nightingale ville at sykepleierne skulle ha en slags hette eller hodeplagg for å holde håret på plass. Kvinnene den gang hadde som regel langt hår som de flettet eller satte opp. Et hodeplagg å samle håret i var både praktisk og hygienisk. Nyvasket hår var nok ikke like selvsagt den gang som nå. Ikke hadde de penicillin heller som kunne ta knekken på sinte bakterier. Hygienen var ekstremt viktig. Men hetter eller hodeplagg var også på mote for kvinner i høyere klasser den gangen. I 1975 klipte jeg av meg det lange håret i protest mot å gå med hette. Et argument var at guttene slapp, og etter en runde hos frisørene, var jeg kortere på håret enn dem. Jeg slapp hetta. Men hetta som var i bruk i 1975 var så bitte liten og kunne i liten grad sies å ha en funksjon. Den var bare en et symbol eller et merke, en overlevning fra borgerskapet. I dag ser vi bare en og annen hette, ofte grønn og i papir, på sykepleiere som jobber på steder hvor hygiene er svært viktig. Det peneste man kan si om disse hettene er at de har en funksjon, for kledelige er de ikke. Men en liten tur i kantina på sykehuset, viser at sykepleierne gir blaffen i å sette opp skulderlangt hår. Og hvordan de kan stelle en pasient uten at håret kommer borti pasienten er for meg en gåte. Kanskje er det behovet for identitet som synliggjøres gjennom det lange vakre håret?

Hva er diskret sminke?

I reglementet står det at man skal være diskret sminket. Dette er en svært rund formulering, som du kan tolke relativt ut i fra din egen opplevelse. En måte å finne ut om din sminke er diskret på er spørre en kollega hva hun eller han mener. Det er ofte lettere å si sin mening om man blir spurt direkte. Men lukter er en annen ting. Selv ovenfor min beste venninne har jeg vanskelig for å si at hennes parfyme er tung, ja neste kvalmende. Tenk da litt på hvordan det er å være pasient og kanskje nyoperert og kvalm. Både sterk parfyme og røyklukt kan oppleves uutholdelig. Samtidig er heller ikke svettelukt særlig sjarmerende. Uniformer med syntetisk materiale i seg, kan lett lukte svette. Men for noen kan det gå ut i verden uten sminke og parfyme være utenkelig. Det er en del av ens identitet, og klassetilhørighet. I et hierarki hvor alle er likt kledd, kan behovet for identitet være ekstra sterkt. Tenk gjennom hva sminke og godlukter betyr for deg.

Soldater og sykepleie

Det var en gang tre hundre og femti unge menn i alderen atten til tjue år. De var samlet et sted i Østfold på en svær, åpen plass. Det var deres første dag i militæret. De hadde på seg dongeribukser som var passelig sagget og snørt inn med et kult belte over hoftene. De nye skoa var kjøpt på Stress og var helt tidsriktige. T-skjorta og hettegenseren understreket guttenes identitet og individualitet.De får alle utlevert en pose med klær. Midt på den svære sletta skjer forvandlingen. De må skifte ut de private klærne sine med uniform. Det er bare underbuksa de får beholde av de private klærne, resten er den militære uniformen. På et øyeblikk er disse tre hundre unge individualistene forvandlet til tre hundre og femti soldater i uniform. De representerer plutselig noe helt annet. Er det en sammenheng mellom soldatene, uniformene og soldatprofesjonen? Hvorfor er det så stor forskjell på tre hundre og femti kledde i sivil, og på tre hundre og femti soldater? Er det en sammenheng mellom soldater og sykepleiere?

Ære, være og bære

I dag har de fleste sykehus en overdel med åpen lukking foran. Den har ¾ lang arm og og lommer på hver side, samt en brystlomme hvor man fester navnskilt og kulepenner. Mange institusjoner har kulørte uniformer. En tid hadde Ullevål sykehus lyse blå uniformer. Du så sjelden to like farger av denne lyseblå varianten. De ansatte lignet mer på pyjamaslignende individer, enn profesjonelle sykepleiere. En sykepleier fortalte meg at hun ofte trakk bena opp under seg når hun satt på vaktrommet, hun gikk jo i pysj allikevel. På et sykehus ser vi på golvet som urent. Denne overdelen til uniformen er ofte litt krøllete, flekket og slitt. Det kan være en kamp å finne uniformer, særlig på mandager. Da kan det lønne seg å sikre seg en ren frakk allerede på fredag. Selv tok jeg ofte uniformene hjem for å stryke den før bruk. Muligens en siste streben etter å vise min klassetilhørighet. I min klasse går man ikke med ustrøkne skjorter. Du kan mene hva du vil om det, men sånn er det. Siden jeg har jobbet med denne problemstillingen over tid, har undret meg over hvem som egentlig bestemmer hvordan uniformen vår skal være. Det har det forundret meg hvor mye makt det er hos vaskeripersonalet. De forlanger strykefrie materialer og knappefrie uniformer. Egne tilpassede uniformer er kun et gode legene fortsatt har. I dag sloss alle om de samme unisex- uniformene, og med et øvet blikk forsøker sykepleierne å finne uniformer som ikke er så tynnslitt og hullete at de er gjennomsiktige. Så når du tar på deg uniformen, tenk litt gjennom hvordan du bærer den. Du kan brette ermene pent opp, og sette nålen din i splitten foran der det mangler knapp, og sette navnskiltet korrekt på lommen. Tror du at det er en sammenheng mellom profesjonalitet og uniform?

Bukser til alle en kvinnesak

Det tok mange år før sykepleierne fikk gå i bukser. Det var en likestillingskamp og en klassekamp på en gang, som det tok lang tid å vinne. Innbakt tror jeg gjerne at det også handlet om økonomi. Det innebar nemlig at sykepleierne måtte ha både overdel og underdel, noe som fordyret vask og stell av uniformen. I dag er det mange som er glad i buksene. De store tekstilprodusentene klarer å produsere bukser til alle størrelser med linning i livet og god passform. Allikevel må sykepleierne går i bukser med strikk i livet og linning nederst på bena. På vei til sykehuset ser jeg nesten ikke en eneste sykepleier med bukser med strikk i livet. Hvorfor ikke det? Handler det om klasse, mote eller begge deler?

Helligdager på sykehus

Med innføring av buksene forsvant kjolen. På samme måte som en pendel som går fra ytterkant til ytterkant, gikk pendelen fra kun kjole til kun bukse. Men jeg husker godt en helligdag da jeg gikk i det gamle uniformslageret og tok på meg en hvit kjole. Pasientene påpekte flere ganger at de syns jeg var fin og lurte på hvorfor jeg hadde pyntet meg. På en institusjon er det både hverdager og helligdager, hvordan kler man seg til fest når man bare har en joggedress til uniform?

Tangatruser en privatsak?

En gruppe sykepleiere på Aker skrev en rapport som de kalte Tangatruser på jobb – en privatsak? Synlig undertøy under uniformen er ikke særlig profesjonelt. Moten i dag hvor undertøy er en del av det som er synlig, flytter helt sikkert grensene. Men tenk deg at du er en ung mann som må ligge til sengs, og så kommer det inn en sykepleier som oser av kvinne og kjønn. Er det den type sykepleier han trenger når du ligger nede for telling, og skal bruke alle sine krefter på å bli frisk? Kanskje sier du ja og med et lite lurt smil nei, men tenk i all fall gjennom hva du vil vise av ditt undertøy til pasientene?Men lett er det heller ikke. De fleste av uniformene har ikke knapper. Det har nemlig vaskeriet bestemt. Og når du bøyer deg over en pasient er det lett å eksponere seg mer enn man selv er klar over.

Kreativitet og gode sko

Skoene kjøper sykepleierne selv. Her har kreativiteten ingen ende. Fargerike crocs, store, breie og uformelige, er manges valg. Men enda har jeg ikke sett politiet eller flyvertinner i crocs. Det er et krav at skoene skal ha en hælkappe eller hel hæl. I tilfelle fall på arbeidsplassen er dette noe forsikringsselskapet har bestemt. En liten runde i sykehusets kantine med fokus på skotøy, er en opplevelse. Men er sykepleierne selv engasjert i denne debatten? Smaken er subjektiv og som Bourdieu sier, klasseavhengig. Med kjolen forsvant kravet om strømpebukse. Kravet om nøytralitet på strømper er ikke alltid lett å forstå. Men når så du sist en konduktør i Donald – crocs? Politiet har eget fottøy som er profesjonelt. Kunsten er å finne sko som både er lette å gå på, og som er profesjonelle i uttrykket.

Smykker

Smykker til uniformer er uønsket. For det meste handler det om hygiene, men også om status. Biskopen har sagt at men kan ta av seg gifteringen av hensyn til smitte. En glatt gullring kan være et arnested for bakterier. Om du ikke tror det kan du ta en bakterieprøve selv.Synlig piercering som lager hull i slimhinnene er ikke tillatt. Men er det forskjell på et lite hull i øyenbrynet og femten piercering i øret? Hvor går grensen?På en akutt hjertepost pyntet sykepleierne seg med store røde hjerter rundt halsen til jul. Syns du det hadde vært morsomt om det akkurat da var ditt hjerte som hadde spilt deg et puss? Kanskje kunne du tenke deg noe annet enn å ligge på sykehus med knust hjerte i jula?

Kreativitet og etisk refleksjon

Her er et bilde av sykepleierstudentene på Lovisenberg som viser morgendagens sykepleieuniformer. På deres nettsider forteller de om nye studenter og kreativitet. Men kanskje skulle de ventet med dette prosjektet til de hadde fått undervisning i etisk refleksjon? En profesjonell uniform skaper identiteten, profesjonalitet og yrkesstolthet, målet er jo ikke sexpress og svart lakk. På hver side av dagens sykepleieuniform er det en grøft. Den gamle gode grøfta med stivete hetter og stramme belter på kjolen, og den moderne varianten med joggedress. Hvem skal bestemme hvordan sykepleierens uniform skal være? Vi snakker om estetikk, identitet, profesjonalitet og yrkesstolthet. Jeg ønsker at du som skal ta på deg uniform etter å ha lest dette innlegget, bærer med deg noen refleksjoner om hva profesjonell sykepleie er og hvordan den profesjonelle sykepleieren kler seg?

Hva med oss, kjære sykepleielærer?

Bør ikke vi få være med å bestemme hvordan sykepleierens uniformer skal være? Hvordan sykepleieren skal se ut, se seg og te seg. Vi er så mange som har et forhold til sykepleieren, både sånn og slik. De fleste av skal på et eller annet punkt i livet møte sykepleien og sykepleieren i en lite privi­legert situasjon der vi er pasienter. Vi er også de som skal samarbeide med sykepleieren, som leger, hjelpepleiere, assistenter og som avdelingspersonale. Og vi er de pårørende som skal bedømme og vurdere de som sørger for pleie og stell og behandling av våre kjære når disse er pasienter, klienter, beboere, brukere og alt annet man kan bli i vår velferdstid. Og ikke minst er vi de som elsker våre sykepleiere som også er våre ektefeller, samboere, tilfeldige partnere. Og vi som er deres barn og barnebarn. Alle avhengige av hvordan sykepleieren har det. Vil noen høre på oss?

Barnet tar ordet

Jeg er Eline hjelpepleierskens datter. Det er 1953. Mor er på jobb, og fordi jeg ikke fikk komme til mormor i dag må jeg vente her på vaktrommet til far kommer og henter meg. Mor arbeider mye og hardt når hun er på jobb, hun er alltid sliten når hun kommer hjem. Hun har grå klær, det er uvant å se mor i langbukser. Hun har skaut på hodet. Det har hun når hun gjør rent hjemme også. Sjefen til mor er sykepleierske. Hun går mye omkring og er sint fordi de andre ikke arbeider bra nok. Jeg hører at hun er sint på mor også når de to snakker sammen. Sjefen til mor heter søster Agnes og har flott kjole på seg og et hvitt forkle. På hodet har hun en liten slags hatt av papp. Det ser ut som en som liten eske som bakeren pakker kakestykker inn i når vi skal bære dem hjem. Du kan nesten se på søster Agnes at hun er sjef. Nå kommer far snart, han er lege. Når han kommer blir søster Agnes helt annerledes enn ellers. Mor sier at det er fordi søster Agnes ikke har noen mann. Det der skjønner jeg ikke helt, kan hun ikke bare finne en mann som vil gifte seg med henne? Så stilig som hun er, mener jeg.

Den unge mannen tar ordet

Jeg er Peter, en ung mann på sykehus alvorlig syk av hepatitt tidlig på 1970-tallet. Jeg var ordentlig dårlig og hadde ligget alene hjemme i koma et døgn før noen tok kontakt og fant ut at jeg burde være et annet sted. Jeg våknet på sykehuset, på et 4 manns rom, og så meg rundt, ganske groggy, gled ut og inn av koma. Etter hvert ble jeg mer stabil og de hvitkledde kvinnene rundt meg fikk ansikter og hår. Det holdt, jeg kunne begynne å kjenne dem igjen. De hadde navneskilt, men navnene var uten interesse, de var alle bare ”søster”. Jeg hadde ikke kapasitet til mer. De fleste hadde sympatiske ansikter, for de var interessert i oss pasienter. De så på oss som om vi betydde noe i livene deres. Intet annet betydde noe for meg da, der lå jeg og var livredd. Blikkene deres som stadig møtte mitt slappe ansikt og mine gule øyne var bevis på at jeg var der, at jeg var ivaretatt og at noen så om noe gikk galt. For min del kunne de alle ha gått i romdrakt eller kledd som Michelin-mannen, så lenge ansiktene deres var der for meg. Etter hvert som leveren tok opp sin vanlige funksjon igjen, begynte saftene å sirkulere i kroppen min. De hvitkledde fikk kropp, størrelse og holdning. De fikk kroppsdeler, ikke minst legger. Nå var klærne av betydning. Om noen hadde kommet i romdrakt eller kledd som Michelin-mannen hadde jeg da blitt skuffet. Men om de hadde gått i crocks hadde det ikke betydd noe. De fleste hvite draktene var kjoler, ganske korte. Det passet ypperlig der jeg lå. Noen hadde hvite kitler med hvite, litt posete langbukser under, oftest de litt eldre. Kanskje gikk flertallet av sykepleierne i kjole, det aner meg at kittel og bukse var for de underordnede. Jeg husker dager der mye av fokuset mitt var på legger og de antydninger av farge på underbuksene under kjolene som skinte vagt gjennom det hvite tøyet. Litt ekstra var det når de bøyde seg over en av de andre sengene. Det var mye pastellfarget undertøy det året. De som hadde valgt kittelversjonen fikk ikke samme oppmerksomhet fra min side. Jeg husker den dag i dag flere av sykepleierne som bare med sin påkledning og måte å føre seg på, paradoksalt nok må ha forkortet min liggetid med flere døgn. Kanskje er dette et aspekt ved uniformen som vi skulle følge opp bedre. I følge Johnsen (2001) kostet et liggedøgn i sykehus kr 5 415 i år 2000. Hun og den uniformen kan ha vært av nasjonal helseøkonomisk betydning (Lien and Fredriksen 2002).

Den eldre mannen overtar

Jeg er Peter, en gammel mann, som er kommet til den tiden når en institusjonsplass kan være et realistisk alternativ. Barna og barnebarna mine bor langt unna, jeg bor alene i Oslo. Det blir vanske­lig iblant. Jeg klarer det meste selv, men jeg ser når jeg har besøk av barn og barnebarn, så ser de seg rundt i huset. Iblant hører jeg Lindis si til Paal at han burde prøve gjennom sine forbindelser om det ikke er en plass for meg i en institusjon i nærheten. ”Pappa er så glad i Majorstuen,” sier hun. ”Prøv om det finnes en plass her i området.” Han bør kunne gå turer rundt her lenge ennå, om det ikke skjer noe. Jeg liker situasjonen dårlig. Jeg har alltid vært selvhjulpen. Jeg har jobbet i helsevesenet selv, i Norge og i utlandet. Jeg har hjulpet andre, jeg har holdt style og kvalitet oppe. Alle har vært stolte av å arbeide på de stedene jeg har hatt ansvaret for. Det har vært rent og ryddig, ikke minst hygienisk. Jeg har aldri opplevd sykehusinfeksjoner i en avdeling jeg har hatt ansvar for. Jeg har til og med i ulandstjeneste krevd at de ansatte skulle ha nystrøkne uniformer. Men den slags er det ikke forståelse for lenger. Først var det legene som lot det profesjonstypis­ke fare. Den hvite frakken ble borte i en slags misforstått demokratisering. Så begynte kirurgene å gå omkring i grønne eller lyseblå scrubs også utenfor operasjonsavdelingen. Det hadde nok med markering av status å gjøre. Etter hvert har andre profesjoner også slappet av. Nå er det umulig å se hvem som gjør hva. Det forvirrer meg, jeg er vant til å ha overblikk og forståelse. Om det nå skal bli slik at jeg havner i et ”hjem” håper jeg det blir et sted der jeg kjenner meg hjemme, der jeg kan identifisere meg med det som foregår. For meg er det viktig at de ansatte viser at de er stolte av hvor de arbeider og hva de er. En sykepleier skal se ut som en sykepleier. En kvinnelig pleier skal se ut som en kvinne, kledd som en kvinne. Uniformen skal ha mye hvitt og lyse farger for øvrig. Da ser man at den er ren og hygienisk. Lindis vil ikke like det. Hun vil si at kvinnene tvinges inn i kjønnsroller. At det rammer dem mer enn mennene. At det finnes doble standarder, at menn også der har det lettere og friere. Men det får hun finne seg i. Egentlig er det godt for henne å oppleve litt av det som er viktig for meg. De siste årene har hun styrt meg mer og mer fra sin fjerne standplass. Nå kan hun lære litt om hva jeg har stått for.

Byråkraten overtar

Jeg er Peter, arbeider som avdelingsdirektør i Arbeidsdepartementet, min avdeling styrer NAV, vi bestyrer et enormt budsjett. Forventningene til meg er at jeg en dag skal kunne si til politikerne at vi kan redusere budsjettet vårt, fordi færre folk har behov for våre tjenester. Ikke så mange som før har behov for å bli attført, omskolert eller omplassert. I avdelingen ved siden av min bestyrer de Arbeidstilsynet. Det har et mikroskopisk budsjett i sammenlikning, vi liker ikke offentlige tilsyn i dette landet. På mange måter skulle vi kunne samarbeide, men det blir sjelden til det. Jeg liker dårlig den utviklingen jeg ser i helsetjenestene. Sykefraværet stiger stadig, især i små institusjoner. Diagnosene vi ser bak lengre sykmeldinger og de som må i attføring og i verste fall over på uføretrygd er psykiske lidelser og belastningslidelser. Mellom 50 og 60 % av de som er sykmeldt mer enn 2 måneder lider av lidelser i den ene eller begge disse gruppene. Det gjelder alle aldersgrupper Vi vet at disse to diagnosegrupper har tydelig sammenheng. Fellesnevneren er stress. Stressede mennesker får stiv og umedgjørlig muskulatur. Dette er grunnen til at de så lett får muskel- /skjellettlidelser ved løft eller vridning. Dette viser statistikkene. Så jeg er opptatt av at arbeidet legges til rette for alle ansatte i helsetjenestene. De skal ha pasientløftere og være mange nok på jobb til at den enkelte ikke behøver å løfte og forflytte pasienter alene. Vi ser at antallet ansatte faktisk øker i helsevesenet i dag. Likevel stiger sykefraværet. Jeg er bekymret for budsjettet vi bestyrer.

En kollega får slippe til her, helt til slutt

Jeg er Peter, verneombudet. Vi er i 2007. Min viktigste oppgave er å gi en stemme til den sunne, nasjonale fornuft som har kommet til uttrykk i lov og forskrifter, ikke minst i og i medhold av arbeidsmiljø­loven den nye av 2005. Vi verneombud er selve innbegrepet av forståelse og erfaring i form av myndigheters tale, vi er slett ikke til å kimse ad. På våre kollegers vegne skal vi se til at ”virksomheten er innrettet og vedlikeholdt, og at arbeidet blir utført på en slik måte at hensynet til arbeidstakernes sikkerhet, helse og velferd er ivaretatt i samsvar med betegnelsene i denne lov.” Det er lovens § 6-2.Jeg har vært i helsetjenesten så lenge at jeg husker sykepleiere – og andre personalgrupper for den saks skyld – gå der i sine korte kjoler og skjørt. Alt stell måtte foregå med tanke på bluferdig­heten. Jeg har hørt stive sykepleierrygger ryke som vaier i i en konstruksjonskollaps når de har bøyet seg ned i halvt sittende stilling med baken slik at ingen skulle kunne kikke under skjørtekanten, mens de selv lener overkroppen over sengen og forflytter en pasient. I loven stilles det krav først og fremst til arbeidsgiver. Kravene til det systematiske HMS-arbeidet ligger i § 3 – 2. Der står det i punkt 1: For å ivareta sikkerheten på arbeidsplassen skal arbeidsgiver sørge for: a) at arbeidstaker gjøres kjent med ulykkes- og helsefarer som kan være forbundet med arbeidet, og at arbeidstaker får den opplæring, øvelse og instruksjon som er nødvendig,b) at arbeidstaker som har til oppgave å lede eller kontrollere andre arbeidstakere har nødvendig kompetanse til å føre kontroll med at arbeidet blir utført på en helse- og sikkerhetsmessig forsvarlig måte,c) sakkyndig bistand når dette er nødvendig for å gjennomføre lovens kravOg i punkt 2 står det: Når det ikke på annen måte kan tas forholdsregler for å oppnå tilstrekkelig vern om liv eller helse, skal arbeidsgiver sørge for at tilfredsstillende personlig verneutstyr stilles til arbeidstakers rådighet, at arbeidstaker gis opplæring i bruken av utstyret og at det tas i bruk. Så for meg er det åpenbart at en arbeidsgiver som tillot annet enn buksedrakt – med det vi i dag vet om forflytningsergonomi – ville kunne stilles personlig til ansvar for økt sykefravær og ikke minst for en formidabel økning i muskel-/skjellettlidelser blant pleiepersonalet. Så nei, her setter jeg foten ned.

En oppsummering til

Slik er dagens arbeidsliv, kjære sykepleielærer. Yrket i seg selv stiller store krav til utøveren. Stress og psykososial slitasje rammer mange. Især i små institusjoner og enheter er det små mulig­heter for å hente støtte fra andre. Mange av de som arbeider i kompetansetunge yrker står alene med sine faglige utfordringer, og på grunn av lav bemanning, som ofte blir verre på grunn av høyt syke­fravær, skal man være forsiktig med å lage noen ekstra belastning. Uniformsideene du har vil gå godt inn i fantasiene og anskuelsene til flere av de som har uttalt seg i denne multilogen. Og de vil gi oss stilige sykepleiersker (du er vel ikke så streng overfor mannlige pleiere?) som virkelig vil være ”dressed for power.” Men det spørs om det du presenterer er en tankegang som vil øke omløpshastigheten på utdannede sykepleiere. Kanskje er det ikke så farlig, de er så ”dressed for power” at de etter kort tid vil bli forfremmet til stillinger der de ikke lenger behøver verken løfte eller forflytte. Men vi tror virkelig du har et godt poeng, kjære sykepleielærer. Uniformen er spørsmålet om ”to be or not to be”. En uniform som på noen måte gjør det problematisk å utføre noen av alle de bevegelsene som hører yrket til vil øke sykefraværet ytterligere. Som verneombudet understreket er en av de store seierene i kampen mot belastningslidelser nettopp de uformelige grilldressene som gjør at alle kan røre seg, løfte og forflytte, stelle og markere nærhet uten å tenke på bluferdigheten. Kanskje er det bedre med en avdeling som kan se ut som Martin Kolbergs visjon av sommersamling i Fremskrittspartiet, grilledress og grilldress, skulder ved skulder. Om du liker det eller ikke.