Molde, rosenes by, ikledd vinterens hvite kappe, er vakker i det kalde klare lyset. Rommet ut mot sjøen gir ro og hvile og tre døgn er til min rådighet i området. Den truende asken er usynlig i den klare lufta.
Over fjorden og fjellet går turen sørover til Sula, så er det  Molde, Sunndalsøyra, Halsa og Surnadal, dere har spredd dere utover hele «Møre og Romsdal», og vakkert er det der når himmelen er knall blå med sol på. Men det er ikke isskrape i leiebilen og den er savnet.

Hvor er sykepleieren?

I en vakker bygning, helt ny, på en plen hvit av den siste snøen, har kommunen bygd et hus for pasienter med psykiatriske diagnoser. Jeg setter fra meg bilen og går mot hovedinngangen. Det sitter en person foran døren og jeg ser på mennesket som sitter der. Femti meter før jeg nærmer meg pasienten, ser jeg at denne pasienten ikke er frisk, jeg kan se at pasienten er psykisk syk, hva er det egentlig jeg ser?
Pasienten er så lite pen at jeg skjemmes litt for å se på henne, jeg tror det er en «henne», derfor ser jeg ned og kan begynne med skoene. Hun har på seg noe som minner meg om «Adidas-sandaler» i plastikk med et par tykke, uformelige sokker i skoene. Hun har en mørk, flekkete, nuppete bukse på seg med en ubestemmelig form. Over der har hun en jakke, men hun ser så ustelt ut at jeg nøler med å se på henne, føler at det å møte øynene hennes vil være et overgrep mot hennes integritet. På overleppa har hun en tykke hårdmanke som ligner på en bart, og jeg blir usikker på om hun er hun eller han, noe jeg fortsatt er usikker på. Hendene har lange negler, de er ustelte og fingrene er gule av tobakk, og det er derfor hun sitter der i inngangsdøren og hilser de som kommer til boligen velkommen på sin måte, for hun sitter ute å røyker.

Hvor er estetikken? Jeg kvekker da jeg ser henne , var ikke forberedt, alt var så vakkert den dagen, jeg hadde kjørt gjennom vakker natur med blendene hvit nysnø og flere ganger lurt på hvor jeg skal stoppe for å ta bilder, for ikke å glemme det vakre. Selv da jeg satte fra meg bilen og kikket bort på den nye institusjonen, slo det meg hvor vakkert alt var. Det var som om det ble noe feil, hun som satt ved inngangsdøra passet ikke inn i bildet mitt av det vakre. Hva er det vakre? Er det det som lar blikket, øynene og sansene som er sjelens speil, hvile i vakker harmoni? Er det vakre det øyet og dermed sjelen vil velge om den har denne friheten til velge?

Hun satt i døra og jeg måtte åle meg inn inngangsdøra før jeg sette fokus på det som er min jobb; veiledning. Men jeg var litt satt ut, det var et møte med et annet menneske som hadde gjort et uslettelig inntrykk på meg. Møte med denne andre, dette mennesket som gav meg en haug av spørsmål?

Henderson sier at sykepleie er å gjøre for pasienten hva pasienten selv ville gjort om hun hadde krefter, vilje eller kunnskap til det. Dersom damen i døra hadde vært frisk, ville hun da at det skulle være sånn at jeg kunne se på femti meters avstand at hun var psykisk syk?

Har hun ikke krefter til å stelle seg, og om hun ikke har krefter til det er det ikke en sykepleier her som kan hjelpe henne med det hun ikke har krefter til? Det er krevende å være psykisk syk, det kan tære på kreftene når stemmer eller depresjoner eller angsten tar tak.

Kanskje har hun ikke vilje til å stelle seg, kanskje har sykdommen tatt fra henne viljen til å møte livet, er det ikke en sykepleier der som kan hjelpe henne med det hun selv ville gjort om hun hadde hatt vilje til det?

Kunnskap om hvordan hun steller seg, har hun det, eller har livet vært en så stor kamp for henne at hun ikke har hatt mulighet til å tilegne seg den kunnskapen som andre bygger opp i trygge omgivelser? Og om hun ikke har kunnskaper hvor er den sykepleieren som klarer å anvende sin undervisende funksjon på en slik måte at hun ikke blir krenket, at hun opplever at hennes rette til medbestemmelse blir ivaretatt, at hennes autonomi og personlige integritet respekteres?

Da jeg går derfra sitter hun der ikke mer. Ute er husene, naturen og sjøen like vakker. Jeg setter meg i bilen og kjører videre på min ferd, mil etter mil.

Hva tenker jeg nå? Litt overrasket over min egen reaksjon, særlig mitt eget vikende blikk, det likte jeg dårlig, jeg skulle satt meg på huk foran mennesket som satt der, sette henne inn i øynene, det kunne ha endret  møte mellom oss, men jeg hadde ikke gjort det og en kan ikke snurre tiden tilbake.

Hvor er sykepleieren? Jeg satt der og lurte på hva er sykepleie til pasienter med en psykisk lidelse?

Er det sånn at alle skal kunne se at du er psykisk syk, som et flagg eller en fane, var damen en fanebærer for mennesker med psykiske lidelser. Hva er sykepleierens gjøremål i møte med denne damen? Hva slags behov for omsorg trenger denne pasienten? Hvor er sykepleieren som skal gi henne denne omsorgen som hun ikke selv er istand til å utføre?

Jeg ser ned på føttene mine, på støvlene som passer sammen med det andre jeg har på meg, hendene som er velstelte og rene, neglene kortklipte, håret nyvasket og klærne som er rene og uten flekker. De få hårene som kommer opp ved en føflekk på overleppa mi er nappet vekk. Når jeg møter andre mennesker opplever jeg at de ser meg rett i øynene.

Hva om jeg måtte sitte utenfor en institusjon i stygge plastsandaler, klumpete sokker, flekkete formløs bukse, med så mye hår i ansiktet at det så ut som en bart, som om jeg var mann, hvordan hadde jeg hatt det da? Om jeg var deprimert hadde jeg gått ned for telling om jeg hadde sett slik ut og om jeg hadde vært redd for å se folk i øynene hadde det ikke hjulpet at folk ikke orket å se meg i mine øyne? Om jeg ikke var syk allerede hadde jeg blir syk av å se sånn ut! Jeg hadde blitt så syk at jeg trengt sykepleie!

Til deg som skal pleie meg om jeg blir alvorlig psykisk syk, pynt meg og stell meg slik at jeg ser litt vakker ut, selv om jeg ikke har krefter til å gjøre det selv, vær viljen min til å bli velstelt selv om jeg ikke har vilje selv, gi meg kunnskaper, eller øs av dine kunnskaper dersom jeg er så syk at jeg ikke kan anvende mine egne kunnskaper.

Gi meg den sykepleie jeg trenger dersom jeg ikke har krefter, vilje eller kunnskaper til å stelle meg selv!

Så kjører jeg videre, mil etter mil og med ferge etter ferge, tilbake til vakre Molde, rosenes by.

Som deg, vakre Molde, vil jeg også være en rose!

28.04.10 Inga Gullhav

Advertisements