cimg0512-1

Jeg hørte min egen stemme.

 

I det jeg trykker på stoppknappen i bilen hører jeg min egen stemme si til meg selv at jeg er sliten. Jeg stopper opp litt, sitter stille i bilen et sekund og undrer meg på hvorfor jeg sa det? Hvorfor sitter jeg i min egen lille røde lekre bil, varm og god denne kulde-ettermiddagen og sier at jeg er sliten? Er det et valg jeg har gjort?

Det sitter ingen andre i bilen og hører at jeg sier det. Og det slår meg at det ikke er første gangen jeg har sagt disse ordene til meg selv. Er det et ekko av hva jeg sier til andre eller et ekko av hva andre sier til meg? Det er stor aksept for å si at en er sliten. Det er så mye å gjøre, alt for mye på en gang. Men av alle ting jeg har gjort i høst har det bare vært et par dager jeg har holdt på med noe som jeg ikke har klart å engasjere meg i. Å gjøre arbeid uten engasjement, det blir en sliten av. Alle de andre dagene har løpt som en morsom og kreativ vind.

Jeg går ut av bilen. Lar stemmen som sa at jeg er så sliten bli igjen ute i kulda. Jeg trenger den definitivt ikke mer.

Det er jo så travelt.

Det er dager da jeg hører ordet travel mange ganger. Som om det å være travel er det samme som å ha det dårlig. Når jeg sitter på kontoret i tolv timer, det er ikke en bra ting, men ingen tvinger meg til det, timene flyr, det ene tar det andre og det tredje og bunken med ugjorte ting minsker, da har jeg det veldig bra. Jeg får ting unna, jeg får tenkt og spekulert og testet litt forskjellige ting uten å bli forstyrret. Det er gode timer. Vel hjemme kan jeg synke ned på sofaen med et broderi eller strikketøy, bare for å lande og kjenne på den deilige følelsen av å være ferdig med noe. For tenk så hyggelig det er at jeg har det travelt!

Hva er å være sliten?

I en periode da jeg hadde planlagt å jobbe mye, la jeg en anti-sliten plan. Punkt en var å ta litt sol. Det fyller opp D-vitaminlageret mitt etter en lang vinter, det er varmt og godt. Da ser en så godt ut. Det ser ut som om en har ligget på stranda i en uke og gjort ingen ting.

Selv vet jeg at å ligge på stranda en hel uke ikke går for meg. Jeg ville blitt utslitt av ingen ting. Om jeg har noe å lese, et håndarbeid eller et par gode tursko kan sola være fin som krydder på handlingene.

Det verste er i all fall om noen sier at du ser sliten ut. Da blir jeg sliten.

Punkt to kom jeg aldri til. I ettertidens refleksjon vet jeg at dette punktet skulle være ladet av positivitet: Tenk så fin følelse det er å være sliten etter å ha jobbet mye i en travel periode!

Bare litt til.

Det har slått meg noen ganger at jeg alltid ønsker å holde på med det jeg holder på med litt til. Dermed kommer jeg ofte heseblesende til neste møte.

Det kan være alt mulig. Bare prate litt til. Bare lese en side til. Bare strikke en omgang til. Bare brodere den ranken ferdig. Bare rydde litt mer i bokhylla. Bare sove litt til.

Konsekvensen er at jeg må løpe til det neste, men når jeg kommer til det neste så skjer ofte det samme igjen, jeg vil være i det jeg er i litt til, bare litt til. Er ikke det fantastisk? Denne evnen til å bli så engasjert i hva det skal være at jeg bare vil holde på med det litt til, det er jo en skatt?

Å være travel er et valg en gjør. Hvilket svar ønsker jeg meg når stemmen sier at det er så travelt, forståelse, medfølelse eller nikkende gjenkjennelse? Vi er mange som velger å være travle.

Det er så fantastisk å være travel at jeg vil være det bare litt til!

Kan jeg bestemme?

Farvel stemmen som sier at jeg er sliten. Du kan dra din vei. Ta en tur til Syden og hvil deg. Jeg blir her på jobb, sammen med alt som gir livet mening. Bar tenk på følelsen når en legger seg om kvelden og er skikkelig sliten, den gode verkingen i kroppen mot det kalde lakenet. Dyna som raskt legger seg tett rundt kroppen din og gir deg varme og hvile.

Takk for en deilig dag – den stemmen skal jeg lytte til i øyeblikket før jeg sovner. Bruke natten til å bygge nye krefter. La morgenen komme til meg mens jeg tenker ut hva jeg skal ha på meg inn i den nye dagen.

 13.12.12 – INGA

Advertisements