Det var en gang en jente som hadde bestemt seg for å bli sykepleier. Hun hadde jobbet litt på psykiatrisk sykehus og syns arbeidet var ganske kult. Mange kjekke pleiemedhjelpere blandet med et ungt og venstreradikalt miljø, var fristende. Hun syns ikke det å være ung jente var så lett. Det var en fri tid og alt var liksom lov. Hun følte mange ganger at hun var dronning i eget rike. Og i dette riket var drømmemannen en myk mann med cord-bukser og busserull. Han kunne dessuten både spille gitar og snekre. Han var derfor bare en drøm, en ekte drømmemann. Han var av samme grunn helt umulig å finne. Hun hadde til og med lett etter ham blant kongene i hvitt på sykhuset. Men hun fant ham ikke der heller.

En dag fikk dronningen av rike utdelt nye klær som hun skulle ha på seg når hun hersket på sitt slott, eller sykehus. Hun skulle ha de nye klærne på for at alle hun møtte på sine heskerunder raskt skulle forstå at hun var dronning. Klærne lignet ikke på andre klær hun hadde hatt tidligere. Langt tilbake i historien, bar dronningsykepleiere nydelige drakter med stivete krager og nystrøkne bretter i kantene. Dessuten var klærne av fineste kjemmet bomull, som tålte vask og stell i år etter år. Nei de nye klærne var helt annerledes.

Da gikk dronningen av riket til sine nære rådgiver, husøkonomen. Husøkonomen bar seg ende over, og var full av komplimenter. Tenk uniformer som bare besto av et plagg og som i tillegg var av et syntetisk materiale som ikke krøllet. Egentlig lukket husøkonomen øynene og så for seg alle kronene hun kunne spare på budsjettet, men dette sa hun ikke noe om til dronningen. Og dronningen var ung og uerfaren og tenkte at, kanskje hadde husøkonomen rett? Kanskje var dette plagget det rette å ha på seg når man skulle herske i sykehusriket? Hun la kjolen opp med riktig antall cm nedenfor kneet, og sydde en stripe på armen for liksom å fortelle alle at hun var førsteårsdronning i dette riket.

Under uniformen puttet hun undertøy i ren bomull eller ren ull når vinterkulden kom. Hun var fotsatt litt i tvil og snakket med sin andre rådgiver, vaskeridirektøren. Vaskeridirektøren hadde ikke ord på alt det fantastiske de nye uniformene innebar! Selv om hun så at etter hver vask forsvant litt av bomullsfibrene. På den måten ble blandingen av polyester og bomull endret. Uniformen beholdt de slitesterke fibrene, mens bomullsfibrene ble slitt bort. Polyester er jo så slitesterkt at en hver dronning av riket bør bøye seg for dette fiberet i respekt og ærbødighet. Alt dette sa denne rådgiveren til dronningen, og hun nikket og sa seg enig. Egentlig tvilte dronningen litt på rådgiverne sine, men hva ville folk si om hun virkelig sa hva hun mente? Kanskje ville de tro at hun var litt dum? Det måtte ingen i dronningens rike tro. Det var vanskelig nok å være dronning i denne tiden.

Dronningen skred hver dag rundt i sitt rike i sin uniform, men hun følte at det var noe som ikke stemte helt. Da gikk hun til sin tredje og beste rådgiver. Denne rådgiveren var en «grand old lady» i sykehusmiljøet. Hun holdt et engasjert innlegg om hvor viktig det var at dronningen hadde kunnskaper om etikette. Dronningen hadde aldri hørt om etikette, men det turte hun ikke si. Hun skjulte det for rådgiveren, og lot som hun var helt enig med denne eldre damen. For dronningen hadde klær en helt annen dimensjon. Det var med klærne hun møtte verden, de var en forlengelse av hennes kongelige kropp. Hun var redd at folkene på slottet ikke kunne se at det skjulte seg en dronning bak uniformen av syntetisk materiale? Derfor gikk hun hjem for å lese i leksikon fra 1919 som hun hadde arvet etter sin bestefar og som sto i bokhylla i sommerboligen dronningen disponerte under sin herskeperiode på sykhuset. I leksikon sto det at «etikette» betød skikk og bruk ved det franske hoff i middelalderen. Full av protest kneiset dronningen på nakken over rådene til hennes tredje og siste rådgiver. Hun så på henne, men turte ikke å si noe.

Så gikk det mange år. Dronningen fant seg først et rike hvor hun fødte sine tre små barn. De ble kledt opp i naturnaterialer i farger som skulle være bra for sjelen. Og de vokste opp til små prinser og prinsesser i dronningensrike. Dronningen var aldri i tvil om sin posisjon i dette barndommens rike. En dag syns dronningen at dette riket var blitt litt lite, litt trangt liksom, i all fall litt trangt økonomisk. Kongen var ingen rik man, selv om Dronningen først hadde fått dette intrykket av ham – var nok sannheten mere lik sangen til Tevje: «Om eg var ein rik mann….»

Først fant hun seg et hjemmesykepleierike i Bærum. Her kunne hun herske med lilla klær og orange hår og strømper med prikker og trange trikoter. Alt var i naturmaterialer, siden dronningen mente at det var både mest behagelig og fremfor alt mest moreriktig. Slik skred hun frem i mange år. Men det hendte at hun lurte på om hun kanskje skulle få en uniform å gå i når hun hersket i hjemmesykepleien. Dronningens pasienter var ofte veldig dårlige, og det var ikke alltis like stas å få tilgriset ullklærne. En dag fikk hun faktisk litt kjeft av en av undersottene, som dengang het pasienter, fordi hun gikk med bare skuldre. Det var mot etiketten, sa pasienten og dronningen lurte fælt på om dette faktisk var tilfelle? Etikette hadde hun lest var et fenomen i 1919, ikke i 1995? Men hun sa ingen ting, det kunne jo være at noen syns dronningen var litt dum, og det ville hun ikke risikere.

Det neste riket dronningen fant seg var en stilling som oversykepleier på natt. Nattens dronning skull herske på et sykhjem med åtte undersotter. De skulle ikke lenger hete pasienter, men beboere. Dronning likte betegnelsen dårlig, men sa ingen ting. En dag hadde de som hersket på dagen satt ned en komite. Ikke for de at intet skulle skje, men for de ville at det skulle skje en endring. De hvite uniformskjolene skulle byttes ut med noe annet, noe mere hjemlig. Dronningen syns også dette var vanskelig å forholde seg til. Beboerne var syke, og særlig om natten sånn ved 4-5tida hendte det at de sovnet inn. Full av ærbødighet sto ofte dronningen ved sykesenga de siste minuttene av et levd liv. Hun sto der og merket noen ganger hvordan en sjel forsvant fra denne jorda. Hver gang var dette er høytidstund.

Det var dette som gjorde utslaget for at dronningen endelig turte si hva hun mente. En dag kom hun hjem til slottet sitt i solhellinga med en bunke dresser på armen. Det var med disse dressen hun skulle skride rundt i sitt sykehjemsrike om natten. Hun tok på den ene etter den andre. Den ene var for okergul, den andre for cyklamen og den tredje for grønn. Ingen av disse fargene var verdige å ha på seg i møtet med livets slutt. Dronningen marsjerte mellom speilet i gangen og badet. Skal – skal ikke? Skal – skal ikke? Okergult for urin og avføring, grønt for gartneren, cyklamen for ballets dronning, men hvilken farge skulle hun, Dronningen av sykepleie bære?

På veien gikk noen små barn. Små rosa prinsesser og lyseblå prinser som kjente dronningen godt. De så forskrekket på dronningen og ropte etter henne om hun skulle ut på joggetur? Om de kunne være med på tur? De hadde riktignok aldri sett dronningen jogge, men det så jo morsom ut! Å, så fine farger, om det var noe dronningen hadde laget selv?

Med barnestemmene til de små prinsene og prinsessen i bakhodet, tar dronningen av seg de fargeglade joggedressene. Stille går hun inn på systua og ber skredderne om å sy en bukse som sitter i livet, som har lommer og er 102 cm fra livet og ned til golvet, ytre sett. Hun ber også om å få sydd en bluse med tre kvart lang arm, med knapper og en brystlomme. Alt sammen i nydelig satengvevet bomull av fineste kvalitet. Hun ber også om å få sydd opp en kjole til litt pent, noe å ha på seg på helligdagene. Selv om dagene i sykhjemmets rike ofte går i ett, forsøker ofte dronningen å markere disse samfunnets høytider litt ekstra. Det var da hun vill bruke kjolen.

Neste gang hun skrider inn i nattens rike på sykehjemmet, bære hun de nye klærne. Hun hører de gode rådgiverne rope i bakgrunnen, men hun enser dem ikke. For henne kan husøkonomen, vaskeridirektøren og etikettegeneralen mene akkurat hva de vil. Dronningen har valgt å gjøre som barna. Hun vil si det hun mener og stole på sitt eget hjerte.

Advertisements