2006-ida-krakki-400.jpg

1 Klær skaper folk – skaper klær sykepleiere.

Hva forteller et bilde fra 1972 oss i dag, og kan dette bildet forklare utviklingen fra en sykepleieuniform som symboliserte identitet, profesjonalitet og yrkesstolthet, til dagens uniform hvor yrke, identitet og profesjon er usynlige?

1.1 Innledning.

En analyse av en sykepleieuniform som var i bruk frem til begynnelsen av 1970.

Denne analyse tar utgangspunkt i bildet som gjenstand. Bildet er rekonstruert, og innholder ingen detaljer i omgivelsene som ville være tidstypiske i 1970. Allikevel innholder uniformen mange ulike deler som både er tidstypiske og som har en klasse orientering. Fra 1972 til 2007 er det skjedd en forenkling i uniformen som jeg skal forsøke å begrunne gjennom Bourdieu og hans kritikk av dømmekraften (Bourdieu and Østerberg, 1995). Jeg hevder at utviklingen av sykepleieuniformen fra en profesjonell uniform til den joggerdress eller det som på engelsk i dag kalles ”scrub” – kan forklares eller forståes ut i fra sammenhenger mellom smak, [1]sosial tilhørlighet og makt. Bourdieu (Bourdieu and Østerberg, 1995) påstår også at det er sammenheng mellom de estetiske valg som gjøres, og at disse bidrar til å opprettholde klasseskiller.[2]

Florence Nightingale var opptatt av at sykepleierne skulle være skikkelig og pent antrukket (Nightingale and Skretkowicz, 1997). En av grunnen for hennes engasjemnet i dette var at de som pleiet de syke ofte kom fra lavere klasser, ja mange sykepleiere var faktisk rekruttert fra horer og drikkfeldige gangkoner, som ikke hadde særlig status i samfunnet på den tiden. Bildet av Sara Gamp er en fin illustrasjon av dette. Florence Nightingale så også nødvendigheten av kompetanse og utdanning i sykepleiefaget som en viktig variabel i det å gi den syke god og helsebringende pleie.[3]

1.2 Etikette.

Før vi i sykepleien skulle iføre oss i selve symbolet på faget vårt, sykepleieuniformen, fikk vi teoretisk undervisning i et emne som het etikette. Jeg dro rett hjem og slo opp i leksikon på ordet etikette[4]. Ordet sto oversatt med skikk og bruk ved det franske hoff i middelalderen. At det var noen sammenheng mellom denne teoretiske tilnærmingen og faget sykepleie var for meg som en gåte. Jeg var knapt som novise og regne og det skulle ta mange år før jeg som erfaren sykepleier selv skulle gå på barrikadene og etterlyse mangel på etikette, ikke ved det franske hoff, men hos norske sykepleiere.

Men kanskje er det sånn et strekt engasjement den ene veien – lett kan bli et minst like sterkt engasjement på den andre veien, da motsetninger som kjent har en tendens til å tiltrekke hverandre, ikke bare i kjemiske forsøk, men også i det virkelige liv. Det kan også være et resultat av min egentlige habitus, og et resultat av utvikling og vekst, eller nær sagt en slags erkjennelse av en habitus som hele tiden var der men som ble forsøkt dempet i et forsøk på å både være intellektuell og proletær i samme drakt, en umulig dikotomi. Men det å inntre i en uniform for meg som ung opprørsk sykepleierelev, innebar store eksistensielle utfordringer. Jeg husker enda at jeg måte ha med meg en kurv med et Sigrun Berg – sjal slik at jeg hadde identiteten min med meg i møte med den andre. Den andre er her ikke pasienten, men medstudenter, ferdige sykepleiere, legekandidater, ja endog ferdige leger. Det var den gang meget enkelt å identifisere de ulike faggruppene i hierarkiet på sykehuset. Det er først i de senere år at det er blitt helt umulig å se forskjell på en sykepleier og en vaskehjelp. Prinsippet om likhet i alle sosiale lag har nådd sykehusmiljøet, og i et land som Norge som har hatt denne ideologien i mye større grad enn mange andre land. Vi har en historie og en politisk historie hvor arbeideren og sosialdemokratiet har preget oss. Det er stor grad av lønnslikhet i Norge. De aller fleste Nordmenn har i dag høgere utdanning, det er i alle fall slik at alle har fått et tilbud om dette. Men det er ikke slik at utdanning i seg selv gir det status i form av høyere lønn i noen særlig grad. Det er den status kunnskapen har i seg selv som har verdi for det norske folk og ikke lønn. Dermed er vi i en situasjon i dag at det ikke lenger er mulig å identifisere en sykepleier på noen annen måte enn å studere ID-kortet som henger på brystlomma og som er så lite at en hver person over sytti år, hvilket enda er ungt for enpasient i dag, må ha briller for å lese. Det innebærer at sykepleieren må komme så nærme pasienten, samt stå rolig så lenge at pasienten kan finne frem lesebrillene for så å lese tittelen på sykepleieren. Er dette hensyn sykepleierne i dag tenker over? Jeg vil i denne teksten analysere en uniform fra 1972, for på den måten å prøve å forstå hvorfor uniformen i 2007 ser ut som den gjør.

1.3 Oppgavens oppbygging

Med utgangspunkt i et bilde av en sykepleieuniform fra 1970, forsøker jeg å analysere bildet. Jeg anvender Roland Barthes (Barthes and Stene-Johansen, 1994) teori om bildets retorikk, og ser på de ulike elementene i bildets oppbygging. Barthes ser på bildets tre budskap og deler dette inn i det lingvistiske[5] budskap, det denoterte og det konnoterte budskap[6] og bildets retorikk[7].

Den språklige delen i bildet, eller den lingvistiske er kun i det skrevne ord på navnskiltet, hvor det står sykepleierens fulle navn, fornavn og etternavn, samt tittelen, sjukepleier. I tillegg innholder uniformen symboler som kan forståes som lingvistisk i utvidet forstand og derfor kan tolkes som dette (Barthes and Stene-Johansen, 1994). Det gjelder armbind og nål.

Bildets budskap drøftes ut i fra hva det er vi ser rent bokstavelig, og hva er bildets symbolske (konnoterte) budskap.

Den retoriske analysen av bildet drøfter hvordan bildet taler til den som ser bildet. Bildets komposisjon har en produksjonsestetisk verdi, hvor bildet er konstruert etter en ide eller en kunstnerisk visjon. Bildets relasjonsetiske dimensjon forsøkes drøftet etter Nyrnes teori om hva som skjer mellom bildet og den som ser bildet, helt uavhengig av kunstneren eller i dette tilfellet fotografen som har konstruert bildet (Nyrnes, 2005).

1.4 Hva kan et bilde av en sykepleier fra 1972 lære oss i 2007?

Formålet med denne analysen er å forstå hvorfor sykepleieuniformen i 2007 har den form og det utseende vi kjenner i dag (bilde). Gjennom en analyse av uniformen fra 1972, drøftes uniformens sosiale tilhørlighet ut i fra Bourdieus teori om sammenhenger mellom smak, sosial tilhørlighet og makt (Bourdieu and Østerberg, 1995). Bourdieu bruker begrepet habitus om den kjede av smak som tilhører hver sosial klasse. En hver klasse har en tilhørende habitus som forteller hvilke bøker man leser, hvilke klær men liker, hvilke aktiviteter vi liker, hvilke musikk vi liker osv. Kan en sosial gruppes habitus ha påvirket utviklingen av sykepleieuniformen til det den er i dag?

2 Uniformen

2.1 Kjolen

Kjolen er hel og forkneppet, den har lange ermer, og materialet er ren bomull. Kjolen kneppes med flate plastknapper. Stoffet er vevet i blått og hvitt, noe som gir en rutet effekt. Stoffet er litt kraftig og tett vevet, slik at det tåler hard vask og stryking. Med knapper var det mulig å regulere kjolen noe, slik at den passet ulke kropper. Lengden på kjolen var vel det som var mest diskutert ettersom moten påvirket skjortelengden. Florence Nightingale sier i en av sine bøker (ref) at sykepleierne skal se ut som vakre, ville blomster på markene og ikke som moteriktige ungpiker.

Kjole som fenomen i 1972 var i mange klasser ikke akseptert som annet enn et uttrykk borgelighet og konservatisme. Skjørtene skulle være kortest mulig eller fotside og flagrende. Dessuten var det bukser som i lang tid hadde påvirket kvinnemoten i Norge. Det ble argumentert for full likestilling, og hvorfor kunne ikke kvinnelige sykepleiere få gå i bukse, når de mannlige sykepleierne som hadde begynt å komme, fikk gå i bukser. Mange mannlige sykepleiere fikk gå i samme uniform som legene, hvilket bidro til at de unge mannlige sykepleierne til stadighet ble identifisert som leger av pasientene. Ettersom legeyrket hadde høyere status en sykepleieyrket, opplevde jeg aldri at denne forvekslingen ble oppfatet negativt, snarere tvert i mot. Utviklingen av sykepleieuniformen i 1972 avspeilet i liten grad motebildet til de unge hippiene som preget det politisk venstreorienterte Norge. Elementer som likestilling og naturlighet som sto bak kvinnefrontens kamp mot stropper og stramme klær, samt bålbrenning, ikke av hekser, men av brystholdere, som tegn på undertrykking av kvinnen. Disse ideene hadde liten plass i uniformen, og var dermed med på å påvirke en utvikling som vi ført i 2007 ser konsekvensen av: En uniform som er unisex, lik for menn og kvinner, og som er løs, ledig og uformell. Å endre en uniform er en lang prosess, og et eller annet sted fortsatt endringen, formelig som en endring for endringens del. Økonomiske avgjørelser ble tatt, ettersom vi ser utvikling av en lønnsomhetspolitikk i Norge, hvor hver lille enhet skulle lønne seg. Vi ser en utvikling mot lønnsomhet og økonomi som den største verdi, og estetikk og etikette som elementer av verdier som forkastet fra et kostnadssynspunkt. I etterkrigstida var det norske folk opptatt av å bygge skoler, sykehus, boliger og industri. I nedgangstider tider hadde vi råd til å vaske uniformer som besto av mange deler med knapper og ulike estetiske detaljer. Uniformen var personlig tilpasset og alle hadde et nummer som vi nennsomt sydde i kragen. Alle hadde en hylle med sitt nummer på ren avdeling på vaskeriet hvor de nyvaska og nystrøkne.I dag teller vi knappene, og hver knapp får en verdivariabel som regnes i kroner og ører, og hvem som egentlig bestemmer hvordan uniformen skal være er usikkert. Økonomene på regnskapskontoret eller de som vurderer anbud fra vaskeriene som ikke lenger ligger på sykehuset, men er flyttet til en eller annen bedrift i et dalføre som trenger arbeidsplasser. På den måten belastes fylkesvegene med tungtransport og drivstoff som truer vårt miljø, og uniformens verdi reduseres til en økonomisk variabel

2.2 Forkleet

Utenpå den blårutete kjolen hadde sykepleien et forkle som gikk helt rundt, og ble kneppet bak. Forkleet hadde rynker i livet og en slags smekke som ble holdt opp med seler som var krysset i ryggen. Seler og forkle ble tilpasset ved hjelp av flate, hvite plastknapper. Stoffet i forkleet var i hvit bomull og sykepleieren kunne skifte forkleet uavhengig av kjolen. Forkleet hadde også lommer for oppbevaring av notatblokk, kulepenn og fremfor alt en søstersaks, en liten butt saks i lommeformat.

Forkleet satt i livet og utenpå linningen hadde uniformen et stivet belte som på som ble festet med disse ”mansjettknappene” som tilhørte uniformen.

Forkle i motebildet var noe som for lengst var passè i 1970. I en noe romantisk versjon var forklekjoler på mote hos barn tidlig i nittenåttiåra, men da som en inspirasjon fra Karl Larsons malerier og nasjonalromantiske strømmer. Kvinner i forkle symboliserte enten slitne arbeiderkvinner, gamle bestemødre som aldri hadde vært annet enn hjemmeværende husmødre i forkneppede forklekjoler, eller overklassen som hadde råd til tjenere i sin husholdning. Kvinnene skulle ikke lenger slite i hjemmene, de skulle ut å være likestilte med mennene å ta del i oppbyggingen av landet. Kvinnene skulle synes, det skulle bli barnehager til å ta seg av barna, og lønnet fødselspermisjoner for barna. At dette i liten grad preget sykepleieruniformen kan ha sammenheng med kallstanken: Det å bli sykepleier var et kall du hadde, og ikke et vennlig yrke. Florence Nightingale beskriver hvordan hun fikk et kall, et slags religiøst syn som hjalp henne å ta dette valget. For henne gikk valget ut på å velge bort giftemål. Under den industrielle revolusjon på slutten av attenhundretallet var det ikke mulig å både være sykepleier og å inngå ekteskap. Det var stor mangel på arbeidsplasser, og en gift kvinne skulle gi fra seg arbeidsplassen sin til en annen når hun selv var gift og dermed forsørget. Faktisk var det slik i Oslo Kommune helt frem til 1957, at kvinner som var ansatt i kommunen måtte slutte å jobbe dersom de giftet seg eller fikk barn. Dette gjaldt alle kvinnelig jobber, men i et yrke som sykepleie, hvor kallstanken var så utpreget, gikk det lang tid før denne holdningen endret seg i samfunnet. Det ble også sett på som en meget god skole for en pike å utdanne seg til sykepleier, og selv om hun ikke skulle praktisere sitt yrke som gift kvinne, var jo mange av sykepleiens kunnskaper en ressurs og viktig kunnskap i omsorg for barn og eldre. På denne måten var sykepleiekompetansen verdsatt i de høyere klasser i samfunnet, selv om selve utførelsen eller praktiseringen, ikke hadde særlig høy status.

Det hvite stivede beltet korresponderte dårlig med motebildet i nittensytti. Kvinnens naturlige kropp skulle ikke stenges inne av korsetter og stramme belter, på samme måte som brystholderen. Det var kvinnefiendtlig og dermed umoralsk. Den estetiske siden, eller dømmekraften var også her med på å påvirke et symbol og dermed dominere en type habitus.

2.3 Ytterplagg

Til uniformen på bildet hører en mørk blå cape med hette. Den er rød inni og er i

ullklede. Capen var god og varm og ble benyttet når sykepleieren skulle bevege seg

utendørs. den var også god å ha dersom det var kaldt og trekkfullt. På nattvakt blir man ofte kald, særlig i de tidlige morgentimene hvor man egentlig skulle være i seng. det er på den tiden temperaturen er litt lavere hos oss mennesker, en temperatursenkning som er hensiktsmessig når man sover, men ikke når man jobber om natta. En ullcape kan være god å ta på seg i tillegg til ullundertøy slik at man holder seg varm. Capen var også en rest fra en finere klasse, hvor kvinnene bar en cape over kjolen. En kåpe med ermer hadde utvilsomt vært mer praktisk, men sykepleierens virke var i all vesentlighet ved sykesenga og ikke ute i naturen.

I 2007 bruker sykepleierne ofte en pyjamasjakke over uniformen, noe som vanskeliggjør identifiseringen av sykepleieren, og man kan risikere å ta feil av en pasient og en sykepleier. Det sier noe om sykepleierens egentlige habitus, når det å hive noe rundt seg når man er kald, overhodet ikke vurderes opp mot smak, men kun funksjon. Valgene denne sykepleieren gjør får konsekvenser for sykepleierens klassetilhørighet, og er dermed med på å opprettholde et klasseskille.

3 Tilbehør

3.1 Hetta.

Til uniformen fra 1970 høre en liten hette som var i stivet bomull. Den var liten og ble festet med hårnåler. Dens egentlige funksjon var nok både hygienisk, estetisk og identifiserende. Den hygieniske handler om å holde håret borte fra pasienten. Kvinnene hadde langt hår som kunne puttes inn i hetta, og festes med hårnåler. Selv hetta ble kveppet sammen av en type knapper som mer lignet . mansjettknapper.[8] Den estetiske betydning hadde nok i 1970 tatt litt overhånd. Opprinnelig besto hetta mer av en kyse som dekket alt håret. I 1970 er denne hetta redusert til en pyntegjenstand som nærmest kun har en slags identifiserende funksjon. Hetta identifiserte sykepleieren, ikke bare faglig, men også klassemessig. Hette eller små hodeplagg var i 1970 kun et symbol eller en type identifisering som ble benyttet i høyere sosiale lag. Det var et bilde fra en eldre klassedelt kultur og et symbol fra overklassen som ikke var særlig stuerent i syttiåra. Det var legitimt i visse sosiale lag, men vakte avsky i andre sosiale lag.[9] Selv klippet jeg håret så kort at det ikke var mulig å feste en hette på hodet mitt. På denne måten unngikk jeg noe jeg i min ungdommelig mangel på distanse til et fenomen oppfattet som diktatorisk. Men uten for øvrig å se noen sammenheng mellom dette og Maos uniformering av et helt folk.

3.2 Kragen og mansjettene

Kragen og mansjettene var løse og laget i hvitt bomullstoff som ble stivet. På den måten kunne man koke det hvite separat fra det blå-hvite rutetøyet. Kjolen kunne skiftes oftere enn kragen. Mansjettene og kragen hadde ingen knapper, men kun knapphull som man festet med mansjettlignende knapper som jeg har omtalt tidligere i forhold til hetta.

Stivede krager og mansjetter tilhørte desidert en annen klasse eller en fortid i 1972. Det var vel bare i bruk i finere husholdninger hos overklassen. Løse pyntekrager var dekadent og helt ute av motebildet på denne tiden. Det var i tillegg til dels ubehagelig å gå med. Mansjettene kunne i tillegg være uhygieniske, og dagens uniformer som har korte eller tre kvart lange ermer muliggjør en bedre håndvask, slik at man unngår å bære med seg smittestoffer fra en pasient til en annen. Det var også krevende prosess og stive disse. Om kragen og mansjettene var bærende elementer i uniformens identifiserende rolle, kan muligens diskuteres.

3.3 Armbind

Rundt overarmen har sykepleieren et stivet armbind. Denne uniformen har dette armbindet i samme stoff som kjolen. Det var også vanlig med et armbind i hvitt. På armbindet var trykket et rødt kors som var et meget synlig identifiseringssymbol. Det røde korset symboliserte sykepleie. Dette korset brukes også ellers i verden alene uten uniform, enten på biler, fly eller lignende for å identifisere helsepersonell, og også som et tegn på beskyttelse eller type fredet virksomhet som skal respekteres av alle parter i en eventuell konflikt eller krig.

Dette symbolet hadde i nitten sytti en viktig funksjon, ikke bare i det norske samfunn, men også internasjonalt. Ulike kriger utspant seg av lengre eller kortere varighet og det internasjonale samfunn brukte det røde korset som symbol på aktivitet som fordret amnesi eller beskyttelse. Det er eksempel på at dette symbolet ikke er respektert, og dette sees svært alvorlig på i internasjonale kretser. Det må legges til at i denne oppgavens kontekst forståes internasjonal som amerikansk/ europeisk, og ikke i verdenssammenheng, da Norge i 1970 var svært påvirket av USA og Europa.

Det var også en sammenheng mellom hvilke utdanning sykepleieren hadde. Enkelte skoler var pr. definisjon tilhørende institusjonen Røde Kors som utdannet sykepleiere som kunne betegne seg ”Rødekors-søster”, og som ble en del av sykepleierens identitet. Om denne identifiseringen var en trussel mot likhetsprinsippet og sosialiseringen som rådet, kan det være en grunn til at dette armbindet ble totalt fjernet fra uniformen noen år seinere. Det var en tydelig og enkel måte å identifisere en sykepleier på som muligens med fordel kan revitaliseres i dag.

På armbindet sydde sykepleierstudenten en stripe for hvert år, slik at det ble tydelig for pasienter og andre hun jobbet sammen med om hun var en førsteårsstudent eller en tredjeårsstudent. Man hadde i 1970 helt ulike forventninger til en tredjeårsstudent enn det man har i dag, hvor studenter ikke skal regnes med og ikke ha ansvar før man er offentlig godkjent sykepleier. Selv om det i dag også stilles andre forventninger til en nesten ferdig utdannet sykepleier, er det ikke mulig for pasienter å andre å identifisere en neste ferdig student på noen annen måte enn gjennom muntlig informasjon.

3.4 Nåla

Som sykepleierstudent fikk vi utdelt en studentnål som vi skulle bære i studietiden, og ved studiets slutt leverte vi denne inn, og fikk en ny nål som symboliserte at vi var ferdige sykepleiere, en sykepleiernål. Nålen fortalte også hvilke skole du var utdannet i, noe som var et symbol på at de ulike skolene hadde ulike status. Private, kristne skoler, hadde for eksempel en annen status enn de offentlige. Nåla er også siden et tegn på tilhørighet til en gruppe sykepleiere med samme bakgrunn, ofte en gruppe som hadde ganske lik habitus.

Som student fikk du et navnskilt med fullt navn, fornavn og etternavn, samt tittelen sykepleiestudent. Selv opplevde jeg at det var mer student å bruke tittelen sjukepleierstudent, da det intellektuelle miljøer var politisk korrekt å skrive på nynorsk. Praksis med å benytte fullt navn har variert. Mange sykepleiere velger uformelle navnskilt med kun fornavn, og navnskiltene kan være håndmalte med blomster eller annen dekor. Dette kan i noen tilfeller gjøre av sikkerhetsgrunner, for å beskytte sykepleierens identitet, mens andre har brukt argumenter som ”hjemlighet”. Like ofte tror jeg det handler om etikette og habitus. Dus begrepet i norsk kultur var på vikende front. Sykehjemmene skulle avspeile hjemlighet og hygge, og man tittelterte pasienter og sykepleiere med fornavn. Jeg har enda til gode å se at legene har opptatt denne formen i sine titler. Doktor Ola eller doktor Anne har jeg enda ikke møtt. Dette kan være et tegn på deres stilling i samfunnet, hvor en mer formell tone er vanlig. En dannet person fra høyere klasser er opplært til å behandle andre mennesker av lavere klasse med respekt og innlevelse. Dersom en slik pasient blir spurt av søster Inga om det er greit at hun bruker hans fornavn, vil pasienten mest sannsynlig si ja, ikke fordi han er enig og ønsker å bruke kun fornavn, men av respekt for søster Inga som spør ham. Det er da et tegn på Søster Ingas sosiale habitus at hun i det hele tatt spør en eldre herre om dette. Et slikt spørsmål skal etter min mening kun vurderes dersom pasienten selv tar initiativ til å bli kaldt ved fornavn.[10] Navnskiltet ble festet på venstre side på forkleet, sammen med søsteruret. Sykepleiere skulle ikke bære armbåndsur da disse kunne skade pasienten ved å ripe opp huden. Det var også lite hygienisk med armbåndsur. Søsteruret hadde sekundviser som sykepleieren anvender når hun tar pulsen på en pasient.

3.5 Underkjole – undertøy

Til uniformen måtte sykepleieren bære en underkjole. Dette for å unngå gjennomskinnelighet, samt at uniformen ikke skulle henge seg fast i strømpene, men falle pent. Underkjole var i nittensytti helt på vei ut sammen med hele kjolen. Underkjolen hadde også en isolerende funksjon som holdt sykepleieren varm. Dette og en eventuell trøye under, gjerne av ull, kunne holde henne varm gjennom lange nattvakter eller i arbeid hvor det var kaldt og trekkfullt. I nittensytti er mange sykehus nybygget eller nyoppusset og velstandsututviklingen. Underkjole var konservativt og tilhørte en annen klasse.

Det skal bemerkes at selv truser for en kvinne er av nyere dato.

En gruppe sykepleiere på Aker sykehus (ref) skrev en artikkel som de kalte: Tanga truser på jobb, en privatsak? Oppgaven problematiserer nettopp dette med undertøy. De nye uniformene er ofte så gjennomsiktige at man kan se truse og brystholder gjennom uniformen. På samme måte som perler i øret kan dette være en måte sykepleieren ønsker å identifisere seg på. Sexy undertøy kan være en måte å vise frilynthet på, eller en måte å vise sin habitus. Det er ikke sikkert at dette tjener sykepleien som profesjon. Uniformen fra 1970 er prektig og tilkneppet og gir lite rom for synlig undertøy. Undertøyet forblir en privat sak. I nyere uniformer er kreativiteten stor for å sette sitt eget preg på uniformen. Er dette et tegn på sykepleieruniformens lave status i dag? Ønsker sykepleieren å gi inntrykk av at hun eller han tilhører et høyere eller annerledes sosialt skikt, og kan alle de kreative løsningen forklares ved sykepleierens ønske om ikke å bli vurdert ut i fra en lavere status enn den hun tilhører?

3.6 Strømper og sko

Strømper til sykepleieuniformen i 1970 er tynne nylonstrømpebukser i hvitt eller ubleket hvitt. Om sommeren var det tillatt å ha knestrømper, og om vinteren tykkere strømpebukser. Det var også tillatt å ha brune eller sorte strømper, samt brune eller sorte sko. Modellen på bildet har hvite sko med hel. Det var et krav at skoene til uniformen skulle ha hælkappe, og det ble produsert egen søstersko som hadde en lav hel og var knyttet foran. Skoene var på den tiden ikke vurdert som spesielt sunne.

Fotformskoene hadde gjort sitt inntog, slik at sko med hæl var avleggs og dessuten ikke moteriktig. Modellen har ellers på seg hvite tresko med plastsåle som først kom i produksjon på nittennittitallet, og således ikke er representativt.

Skomoten har siden da tatt helt av. Dagens sykepleiere bruker sko i alle regnbuens farger. Joggesko og sandaler, samt fargerike strømper og gjerne barbente sykepleiere er helt vanlig. Det kan virke som i uttrykket: ”På fottøyet kjennes godtfolk..”, er et uttrykk som fullstendig har tatt overhånd. Det brukes ulike argumenter, men bekvemmelighet og helse i hvert skritt er de mest vanlige. Den estetiske dimensjonen er i liten grad berørt, men det er nærliggende tolke valg av sko som et uttrykk for smak og sosial tilhørlighet.

4 Det personlige

4.1 Håret

Piken på bildet har ganske kort hår. Historisk var dette nytt. Kvinner hadde langt hår og fletter. De unge ugifte bar håret flettet eller løst, mens de gifte kvinnene bar håret oppsatt og gjerne med et hodeplagg. Det var i det hele tatt ikke bra i høyere klasser å gå med håret blottet. I 1970 er dette bildet endret i Norge. Vi ser at moten veksler mellom korte og litt lengre hårefrisyrer. I perioden etter 1970 ser vi ekstreme trender som punken, hvor håret blir en ekstrem måte å identifisere seg på. Håret – selv om det er en fysisk del av mennesket fysiologi, kan bli så ekstremt at man lurer på om det lar seg forene med en profesjonell image eller en uniform. Militæret har iallfall ikke godtatt dette.

4.2 Sminken

I følge uniformsinstruksen fra 1970 var det kun tillatt med diskret sminke. Sykepleieren skulle ha korte negler og ingen neglelakk. Dette samsvarte bra med det politisk korrekt på den tiden. Vi skulle kle oss etter naturen. Utpreget sminke og neglelakk var symboler på en høyere klasse. Man kan her se en uenighet i bruk av klasse – og skulle tro at dersom sminke var bilder fra overklassen – skulle dette avspeilet seg i uniformen. Man kan tenke seg at Florence Nightingales avstandstagen fra horer og lettlivede pleiere fanget opp dette utrykket og forkastet dette. Florence Nightingale er også opptatt av sterke dufter og parfymer som pasientene burde skånes fra. Dette er en debatt som pågår den dag i dag – men vi liker vel å hevde at sykepleiere i dag har en mye bedre personlig hygiene, og dermed ikke i samme grad har behov for å dempe eller overvinne sterke kroppslukter med parfyme. Dersom man ligger og er kvalm etter en narkose eller cellegiftbehandling kan lukten av sterk parfyme påføre pasienten unødige plage.

Smykker og ringer

Biskop Stålsett har sagt det: Selv gifteringen kan man ta av når det gjelder hygienen. Lenge av det ingen sammenheng mellom gifte kvinner og sykepleiere. En gift kvinne måtte slutte som sykepleier. Helt frem til 1957 måtte kvinnelige ansatte i Oslo kommune slutte i jobben dersom de giftet seg. Dermed var vel heller ikke ringer et stort problem. Diamanter og annet er allikevel en måte for sykepleieren å vis sin sosiale habitus. Det mulig at dette problemet er blitt større de seinere årene hvor uniformen i mye mindre grad avspeiler en sosial klasse, slik at sykepleieren har behov for å bære symboler på identitet. Det er iallfall et hygienisk spørsmål, men dersom dette kan forklares ut i fra sykepleierens egentlige habitus, kan det bringe en ny forståelse for hvorfor det er så vanskelig å få sykepleieren til å ta disse symbolene av?

Et annet anliggende er hull i ørene og øresmykker. En perle i øreflippen var i syttiåre et tegn på at du tilhørt det vi omtalte som sossen – høyere middel klasse ville vi vel mer korrekt kalle det i dag. Vi hadde debatter om øredobber til uniformen kunne aksepteres, og de lærde slet med å finne en konsensus. Hygieniske argumenter falt da man fant ut at det var like mye bakterier i et hull uten øresmykke. Noen hygienesykepleiere gav seg, selv om det i instruksen står at man ikke skal bære smykker til uniformen. Problemet kom derimot sterkere inn da det ble moderne med hull overalt, såkalt piercing, og spørsmålet ble om vi kunne godta en perle eller en diamant i ørest som symbol på en akseptert klassetilhørighet, når vi ikke så at vi kunne godta hull i øyebryn, mange hull i øret, i leppa eller tunga. Jørn Stordalen har omtalt dette fyldig i sin artikkel, og omhandler det også i sin fagbok. Konklusjonen ble at man tillater ikke synlige piercinger som bryter slimhinner, og begrunner dette hygieniske. Den lille perlen i øret sitter derimot langt inne hos mange sykepleiere som er bitte liten rest av identitet.

4.3 Hendene

En sykepleiers viktigste redskap er hendene. Hendene til en sykepleier er omtalt i som de varme hendene, de gode hendene, og er på mange måter en metafor på den gode pleie, eller ganske enkelt det å være i gode hender.

Modellen på bildet har kortklipte negler uten neglelakk. Hun bærer ikke ringer og har heller ikke neglelakk. Betydningen av rene hender og grundig håndvask har alltid stått sentralt i sykepleiefaget. Historiene om smittsomme sykdommer er mange og før penicillinet og antibiotikaen gjorde sitt inntog, var håndvask sykepleierens viktigste våpen. Lange negler og neglelakk var velheller ikke noe som tilhørte de høyere sosiale lag, snarere tvert i mot. Florence Nightingale kamp mot horer i helsevesenet gjorde vel at neglelakk og utpreget sminke heller var et tegn på løsaktighet og umoralsk opptreden, noe som var forkastelig i sykepleien, enn at lange negler og neglelakk var symboler på tilhørlighet til høyere sosiale lag.

Det er født de senere år at neglelakk og lange negler er blitt en fenomen i møte med sykepleieuniformen. Negledesign og støpte negler er nærmest blitt en kult innenfor visse sosiale lag og kan være vanskelig å kvitte seg med.

5 Avslutningen

Er ikke skrevet…

BARTHES, R. & STENE-JOHANSEN, K. (1994) I tegnets tid : utvalgte artikler og essays, Oslo, Pax.

BOURDIEU, P. & ØSTERBERG, D. (1995) Distinksjonen : en sosiologisk kritikk av dømmekraften, Oslo, Pax.

NIGHTINGALE, F. & SKRETKOWICZ, V. (1997) Notater om sykepleie, Oslo, Universitetsforl.

NYRNES, A. (2005) Mellom akantus og arabesk: Retorisk perspektiv på skapende (forsknings)arbeid i kunst og håndverk., Rapport fra Pedagogiske fakulteten, Åbo Akademi Vasa.

ORDNETT.NO (2007) Oslo.


[1] Bourdieu bruker i sin bok begrepet distinksjonen, som kommer fra latin og som kan forståes som begrepsforskjeller ORDNETT.NO (2007) Oslo. I boken drøfter han de ulike klassenes ulike begreper ut i fra et sosiologisk synspunk, og hevder at dannelsesforskjeller i de ulike klassene påvirker dømmekraften. Han fokuserer på hvordan begrepesforskjeller i ulike sosiale klasser og sammenhengen mellom smak, sosial tilhørighet og makt.

[2] Klasseskiller er noe man i syttiåra i den klasse jeg tilhører, ikke regnet som studevarmt. klasseskiller, var i seg selv et fenomen som skulle bort og som sto i strid med den enkeltes iboende verdighet. Et hver menneske hadde en verdi og en verdighet som var helt uavhengig av klasse. Det er derfor en utfordring for meg som forfatter å bruke disse betegnelsen, selv om jeg ser at i denne sammenheng er det svært relevant. Det å akseptere at samfunnet er klassedelt er krevende, samtidig gir det med en ny forståelse og forklarer fenomenet.

[3] Florence Nightingale brant for opprettelse av sykepleierskoler – og var jo selv et eksempel på en kvinne fra enhøyere klasse som valgte å jobbe med de syke. Kvinner an hennes rang skulle sitte i en stol og brodere, og ikke hengi seg til interesser av et slikt slag.

[4] Nynorsk ordboka forklarer etike’tte -en, -ar, -ane som(reglar for skikk og bruk), mens fremmedordboka legger følgende betydning i begrepet etikette: regler som gjelder for selskapelig omgang, særl. i det offisielle selskapsliv, ved hoffet og i diplomatiet ORDNETT.NO (2007) Oslo.

[5] Lingvistisk er i ordboka oversatt som det språkvitenskapelige Ibid.

[6] Det denoterte forklarer Barthes som det bokstavelige bilde, mens det konn0terte er bildets symbolske budskap.

[7] Retotikk brukes her i betydningen av talekunst; veltalenhet(slære); læren om (effektiv) språklig kommunikasjon. Bildets retorikk fortåes som hva er det bildet taler om?

[8] Mansjettknapper av denne type: (Sett inn bilde) ble brukt alle steder der var knapper – bortsett fra kjolen og forkleet som hadde flate hvite knapper som skulle tåle rulling og vask. De løse knappene opbevarte sykepleieren selv.

[9] Konteksten sykepleien var en del av var preget av endring. AKP-ml var på barikadene. Klasseskiller skulle viskes ut. Dag Solstad beskriver denne perioden svært realistisk i Gymnaslærer Pedersens beretning(2000). Det var slett ikke stuerent å kle seg med en liten hette som et lite symbol fra borgerskapet.

[10] I hjemmesykepleien hadde vi en pasient med en nevrologisk sykdom som vi hadde gått til i mange år. Pasienten het for eksempel Nordberg, og jeg har aldri hørt noen snakket om eller med denne pasienten med noe annet en etternavn. Stor var derfor min forbauselse da jeg et par år senere treffer denne pasienten på et sykehjem. På døra og i alt dokumentasjonsmateriale, sto det kun Jon. Min opplevelse var at denne herren hadde reignert overfor pleiepersonalet, og dermed mistet noe av det jeg opplevde som en del av hans indentitet, verdighet og klassetilhørighet.