En refleksjon over internett, med utgangspunkt i en eske og noen tusen meter muligheter.

Den forføreriske esken ble løftet inn i stua en sen kveld Det var påske og vi satt sammen med noen naboer og koste oss med rødvin og gode samtaler. Jeg visste at esken var på vei, men hadde ikke tenkt at den var så stor. Esken var et resultat av en kreativ prosess som hadde presset seg frem, selv om jeg, til mitt forsvar, hadde prøvd å stå i mot prosessen lenge. En dag gikk det bare ikke mer, jeg trykket på søk på datamaskinen min og var i gang.

Forsiden

Forsiden jeg fant var elendig, og de fleste jeg kjenner hadde med en gang surfet videre på sin nettvei. Selv jeg må innrømme at jeg lette litt etter å finne en variant, en litt mer oppdatert side, en side som hadde linker som førte et litt spennende sted hen, eller sider som kunne gi meg inspirasjon. Dersom denne siden var denne bedriftens ansikt utad, har de en markedsføringsutfordring, som det heter når ordet problem ikke lenger er stuerent. Jeg ser for meg alle de glansede forsidene på påskemagasinene hos Narvesen, hvor alle sloss om oppmerksomhet. Den grå, rektangulære firkantede esken jeg mottok, har klare likhetstrekk med firmaets nettside, en forside med tokvadrater, en blå og en grønn. De frister ikke til å klikke seg videre i for noen andre enn spesielt interesserte, websiden er som å bevege seg i en bitte liten sirkel, og før jeg vet ordet av det er jeg tilbake i sirkelen, like fort som en hund som prøver å bite seg selv i halen ved å gå rundt og rundt. En forsides hovedfunksjon er jo at du skal plukke opp nettopp dette magasinet. Siden tapte på alle fronter, den appellerte ikke til mine analytiske eller kognitive evner, den inspirerte ikke en aldri så liten del av min kreativitet, men en liten følelsesmessig endring oppsto på grunn av min forforståelse. Det sto jeg med den grå esken som var 80 cm x 60 cm x 60 cm, noe som til sammen utgjør noe som har betegnelsen kubikk, men jeg tar meg ikke bryet med å regne det ut. Den esken av en webside er det bare to mottakere som gidder å åpne, nerder som er hekta på produktet de vet er inni og barn som ser muligheten til lek med den tomme esken i sin barneverden. Selv tilhører jeg den første kategorien, og det er mine ustoppelige kreative tankeprosesser som har presset seg på. Jeg river esken opp.

Innpakningen

Den grå innpakningen gir seg lett. Det er mye rom i esken, dette står ikke i samsvar med eskens innhold som er en blanding av luftig og kompakt. Websiden kjølige blåe sider er med ett glemt. Undrende ser jeg på innholdet i esken og lurer på hva avsenderen har tenkt med dette produktet han sender ut til verden? Hva er det han vil formidle av følelser, holdninger og ideer til meg som mottaker? Esken innholder flere ulike elementer. De består hovedsakelig av myke elementer med kubisk innhold i ulikt format, samt faste kone former. Det dreiser seg om tre ulike formater, og fire ulike farger. På websidene er det bilde av vestlandet med fjord og fjell, uten noen form for tekst. Produktets opprinnelse var egentlig Sandvika i Bærum, så jeg som mottaker forundrer meg over at disse visuelle virkemidlene bare mangler hardangerbunad for å være den komplette vestlandidyll. Ikke snev av et lite ikon eller en aldri så liten indeks peker til produktets opprinnelse, og etter noen klikk på siden forstår jeg som mottaker grunnen: Produktet er slukt av en større produsent, som etter å ha spist og fordøyd produktet bryr seg lite om dette produktets egentlige opprinnelse. Etter å ha kikket meg gjennom den bitte lille sirkelen som nettsiden representerer, spår jeg produktet i esken en snarlig død. Selv den delen av innpakningen som ikke består av klar plast, bærer et nostalgisk preg. Symbolet som er trykket på de enkelte delene av produktet er det samme som for tjue år siden, men unge mennesker som ikke lærte produktet å kjenne for mer enn tjue år siden, kan ha en helt annen opplevelse av dette symbolet. Innpakkingens manglende estetiske uttrykk, utelukker store grupper av potensielle mottakere av produktet. Her er glanset papir og matchende bånd totalt fraværende. Produktet ble markedsført i en tid da avsender og mottaker var i nær relasjon, vi snakket samme språk, på en måte. På den måten opplever mottakers opplevelse av produktet samsvarer med avsenders ide og visjon. Men er avsender klar over hvilke konnotasjoner produktets innpakning gir de andre mottakerne? De som bare går forbi de glansende websidene uten så mye som å gjøre et lite klikk på deres produkt? Mine filosofiske betraktninger over et kjært, gammelt kvalitetsprodukt har lite å stille opp med i den nye verdens glansede tidsalder som aldri er mer enn et klikk unna. Produktet kan heller ikke leve på mine nostalgiske følelser over en tid som hadde visjoner, ideer og representerte holdninger i en tid. Innpakningen hadde tjent på å være borte, for den skjuler produktet mer enn den fremhever det. Kanskje er det sånn at i dagens samfunn at innpakningens egenverdi er større enn kvaliteten enn innholdet. I så fall er det best å beholde papiret på.

Mitt ansikt utad

Det finnes spor etter en sau på innpakningen. Sauen strikker av sin egen ull. Det handler ikke om nøden som lærer nøgen kvinne å spinne. Det handler om en tid med katt og kaniner og en haug med løvetann, en tid som for lengst er over og bare er for spesielt interesserte. Jeg tar meg i å lure på hvilket ansikt utad produsenten ønsker å vise, hva produsenten tror at mottaker ser, og hva mottaker faktisk ser. En og annen mottaker har kanskje bakgrunn fra husflidskole, fotformsko, visemiljø og Sigrun Berg-skjerf, med de fleste vet ikke hva det er. Produsentens ansikt utad er et produkt i 100 % natur i alle verdens farger.

Garnbutikkene på Østlandet øker omsetningen, det er startet opp strikkekafeer, strikketog og det er rett før hurtigruta lanserer tematur med strikkepinner. Det er de unge som har tatt over pinnene selv og har tatt styringa. Om du søker på strikking på nettet får du opp et enormt antall treff, de unge lager nye nettsider og viser sitt ansikt utad, med sine masker, sine fellinger og sine opplegg. Denne produsentens webside sier meg ingen ting om produktet, den forventer at jeg fortsatt har kunnskapene fra faget garnlære, hvor nummereringen, noen formler og kunnskap om kvalitet kunne gi meg all den informasjon jeg trengte. Denne produsenten bør absolutt gjøre en mottakerundersøkelse, da det kan virke som om det er dårlig samsvar mellom hva avsender forestiller seg at mottaker ser, og hva mottaker faktisk ser. En sau som ansikt utad kan forståes på mange måter, men den kognitive kapasiteten til sauen er vel med rette omdiskutert.

Er esken kunst?

Esken står der som et kunstverk i seg selv, kartongfarget og åpen mitt i stua. En nabo i vinselskapet utbryter at det innholdet må være over tusen meter, ja, sier jeg og aktiviserer gammel kunnskap om nummer og kvalitet, produsenten har sendt meg et produkt som innholder trettifemtusen meter.

Kunst er skapende eller utøvende, tolkende estetisk virksomhet og om esken i seg selv er kunst, kan de lærde vurdere. Produsentens webside har ikke større kunstnerisk verdi enn den grå esken på stuegulvet, men det er i esken muligheten for kunst ligger. Produktet har i seg selv en estetisk funksjon, produktet er passe blankt og passe matt, det er passe tynt og passe tykt, det er passe mykt og passe fast, og fargene er akkurat den gråmelerte jeg drømte om, akkurat rødfargen som behager meg, den mørke julerøde som jeg savnet, og den sorte basisfargen som trekker all farge ut av meg, men som jeg allikevel er avhengig av. Produktet innholder ikke bare den formale estetiske funksjonen som jeg kan beskrive, den innholder også en uutsigelig estetisk funksjon som er vanskelig å definer, det er den estetiske overraskelsen som skjer mellom produktet og mottakers opplevelse. Esken på golvet innholder trettifem tusen meter muligheter for kunst. Jeg griper begynnelsen på den lange tråden, og begynner å nøste.

Det står en eske i lobbyen

Siden esken ikke fikk status som kunst, ble den snart flyttet ned til husets entre eller lobby. En forside er som lobbyen i en bedrift og et ansikt utad. En du som regel bare passerer gjennom. Esken er som en lobby i seg selv. Etter å ha nøstet meg gjennom tre tusen fem hundre meter, er det fremdeles tre tusen ett hundre og femti meter av muligheter igjen i denne lobbyen, og hver gang jeg avslutter et delprosjekt, må jeg tilbake til denne esken i entreen for å åpne en av formene i esken, og velge en farge, en kvalitet og en mengde. Den lobbyen blir som en homepage, eller den siden du alltid må klikke deg tilbake til når du ikke kommer videre i veven. Det finnes så mange lekre esker å få kjøpt i butikkene, esker som får deg til å stoppe opp å reflektere over innholdet, esker som inspirerer og skaper assosiasjoner og esker som vekker gode minner. Å si at denne esken har alle disse egenskapene, vil være urettferdig mot esken, men spuriøse komponenter kan dukke opp i en vær forskning, så en mottakeranalyse vil sikkert gi et mer nyansert svar på om esken er kunst.

Det sitter en i respsjonen

Det interaktive i denne esken var ikke en webside verdig, selv en e-mail ble avvist over telefon, og erstattet av sneglepost. Det er damen i luken som blir sentral, det er hun som tar telefonen, og da er det hun som blir websiden, eller esken eller lobbyen, produsentens ansikt utad, og hun får terningkast seks i kommunikasjonsformer.

Som en kinesisk eske

Internett med sine websider er i dag mye mer enn de usle trettifem tusen mulighetene jeg nøster ut av min kubikkmeter eske. Nettet er som en kinesisk eske som aldri slutter å forundre og overraske. Men å leke på nettet er innebærer også en fare for å gå seg vil, du må vite litt om hvor du skal. Det er mange veier som fører til Roma, men det er også mange farer som lurer på veien. Alice i Eventyrlands enkel filosofi kan bli vanskelig å praktisere i en verden blottet for Kardemomme bys politimester Bastians lov : Du skal ikke plage andre, du skal være god og snill, men forøvrig kan du gjøre som du vil.

En webside skal appelere til det kognitive og analytiske, til det konative og inspirerende og til det emosjonelle som følelser og sanser. da nytter det ikke med en stor klumpete grå eske! Den grå esken er det bare spesiellt interesserte som lar seg forføre av.

Advertisements