Prinsessens nye klær

Prinsesse i hvitt

Det var en gang en prinsesse som ikke ville gå i rosa. Rosa var jo selve prinsessefargen over alle farger. Om natten pleide prinsessen å gå rundt til de gamle som bodde på slottet. Hun gikk rundt og passet på at de hadde det bra. Stille tittet hun inn til alle som trengte tilsyn. De som var våkne, pratet hun litt med, la putene godt til rette, slapp inn litt frisk luft og kjente på bena til de gamle bena som hadde gått langt, ja lenger enn langt gjennom et helt liv.

Det var en gang en prinsesse som ikke kledde seg i rosa. Hun ville bare kle seg i hvitt. Om natten gikk hun rundt til de gamle på slottet og hjalp dem litt med sånne ting som de var blitt for gamle til å klare selv. Prinsessen gikk kledd en hvit kjole. Den rakk litt nedenfor kneet og var forkneppet. Denne hadde tre lommer. To på siden og en på venstre side like over prinsessens hjerte. På hjertelommen sto prinsessens navn og tittel. I halsen bar hun en vakker nål i sølv. Nålen hadde hun fått av sin far, kongen av sykepleie, og den var symbol på et løfte hun hadde gitt sin far, Kongen. Hun skulle hjelpe de gamle og syke i kongeriket med respekt og verdighet.

Alle har rett til å bli behandlet med respekt.

Den hvite prinsessen lovet den gamle kongen sin at hun skulle hjelpe de gamle i riket så lenge de levde. Hun skulle spre glede og varme og omsorg til de gamle og syke og hver gang hun gledet et hjerte, skulle hun kjenne glede og rikdom i sitt eget liv.

Prinsessen vill helst kle seg i moderne klær. De skulle være laget i naturmaterialer, være varme og myke mot huden hennes. Men den gamle kongen hadde fortalt henne om noe som het etikette[1], skikk og bruk ved det franske hoff i middelalderen. Kongen hevdet at disse reglene gjaldt for alle slott i alle land i hele verden. I gamle dager var det mange sykdommer som truet, lidelser de ikke hadde medisiner mot. Gamle Dronning Florence mente at det bare var kroppen selv som kunne helbrede. Prinsesser i hvitt skulle bare legge forholde til rette slik at den egentlige helbredelsen kunne finne sted.

Den hvite prinsessen holdt sitt løfte. Hun pakket den hvite uniformen sin i en koffert og reiste ut i verden for å glede de gamle i kongeriket.

Reisen til slottet

Etter at prinsessen hadde reist langt og lenger enn langt, kom hun til et stort slott. Her bodde nesten hundre mennesker som var så gamle, svake og syke at de ikke lenger kunne greie seg selv. De gamle hadde alle sin livshistorie. Bilder på veggene på rommene til de gamle var preget av det. Mange hadde til og med bilde av kongen på veggen. Hundre mennesker som hver nesten hadde levd i hundre år, representerte mer enn ti tusen års levd liv. Om vi legger alle disse årene etter hverandre er vi i langt tilbake i tid, lenge før Jesus fødsel. Tenk så mange historier, gleder og sorger som var samlet under et tak?

På dette slottet vandret prinsessen varsomt fra rom til rom om natten, lot lyset fra gangen slippe inn på rommene slik at hun kunne se at alt var bra med de gamle.

Prinsessen hadde lovet den gamle kongen at hun skulle spre glede, varme og omsorg for de gamle i riket, og det løftet ville hun holde.

Om endring skal skje må vi ha en komité

Hver morgen gikk dronningen rundt på slottet og kontrollerte at alt var som det skulle. Hun ga ordre om vasking og pynting, bestemte litt her og litt der. Av og til bestemt hun at det skulle være fest, og mente noe ommenyen til jul. En dag bestemt hun at de som jobbet på slottet skulle få nye uniformer, og for at de kulle bli riktig fornøyd nedsatt hun en uniformskomite. De som satt i komiteen syns slottet var stort og kaldt, og ville ha uniformer som fikk slottet til å se hjemlig ut, ikke så institusjonspreget. Det satt to mektige personer i komiteen, direktøren for økonomien og direktøren for vaskeriet. De to hadde hver sin agenda, økonomidirektøren ville ha noe billig, og vaskeridirektøren vill ha noe som var lett å vaske. Resten i gruppa ville ha noe riktig koselig og fargerikt. Ingen snakket om kvalitet, profesjonalitet eller estetikk. Komiteen bestemt at det skulle kjøpes inn joggedresser i gult, rødt og grønt.

Historien gir magisk hjelp

Den hvite prinsessen tenkte mye på sin tippoldemor, dronning Florence i denne tiden. Hun følte noen ganger at tippoldemoren fulgte henne når hun hadde det vanskelig. Det var som om hun kunne kjenne varmen fra oljelampen til tippoldemoren, om hun stoppet opp i strevet sitt og kjente litt på følelsene sine. Hun hadde et bilde av tippoldemoren i vakker stivet uniform. Tippoldemoren bar sin uniform med stolthet og ære. Hvorfor kunne ikke den hvite prinsessen være like fin? Plutselig hvisket gamle dronning Florence på bildet til henne: Du skal bli like fin som meg, men det er tre ting du må huske på:

Først må du må tro på ideen din.

Deretter må du skaffe deg gode argumenter.

Til slutt må du legge en plan.

Så ble stemmen borte. Den hvite prinsessen kikket på bildet av den gamle i uniform, kikket på seg i selv i speilet og tok den gule og den røde og den grønne joggedressen på armen.

Til kamp mot fargene

Den hvite prinsessen forberedte seg på kamp. Som en bokser som skulle i ringen for å møte sin kjempe om en tittel. Hun hadde en idé om at alle som jobber med gamle og syke skulle kle seg litt flott. Det skulle være like mye status å jobbe for de gamle som å være flyvertinne!

For mange av de gamle trengte mye hjelp. Det er ikke lett å gå på do når bena svikter, ikke lett å drikke varm kaffe når hånda skjelver, og ikke lett å huske når hukommelsen er borte. Det var så mye de trengte hjelp til den siste tiden av livet sitt.

Ofte sto den hvite prinsessens ved den gamles seng, når livet ebbet ut. Det er alltid en spesiell stemning rundt mennesker som venter på døden, en underlig høytidlighet av sorg og smerte. Ingen har mer enn en mor å miste.

Skulle den hvite prinsessen gå i fargerik joggedress om natten? Igjen hører hun stemmen til gamle dronning Florence. Du må tro på ideen din. Prinsessen tar mot til seg og vil gi de fargerike dressene en sjanse.

Hun tar den gule dressen på. Gult er solens farge en sommerdag, sjøens farge når sola speiler seg i overflaten, og løvetannens farge om sommeren. Gult er sangvinkerens farge [2]Men gult er også smitte, urin og avføring. Hvordan skal prinsessen vite at uniformen ikke er tilsølt? Hun må vite at hun ikke tar en eneste liten gul bakterie med seg fra den ene gamle, til den andre. De gamle på slottet er svake, den ene svakere enn den andre. Hun bestemmer seg for å legge den gule dressen bort.

Hun tar den røde dressen på. Da kler hun seg i kolerikerens[3] temperamentsfulle farge, morgenrødens farge som er som flammende ild. Rødt er også kjærlighetens heftige farge farge. Så festlig, utbrøt direktøren for økonomien, da hun fikk øye på prinsessen? Men den hvite prinsessen syns ikke det var noe festlig, for det ble helt feil for henne. Ikke det at hun var glad i rødt. Hun var selv ung, fylt av ild i hjerte og drømmen om en vakker prins i behold. Hun hadde fremtiden foran seg. Det var ikke sånn med de gamle, de hadde på en måte fremtiden bak seg. Ikke det at det var trist. De hadde levd et langt liv og mange var fornøyd med det, men fargene var ikke så sterke lenger. Ilden i hjertet var der, men ikke så flammende rød lenger, kjærligheten var der, men med en dypere rødfarge. Prinsessen visste at hun skulle spre farge og varme i de gamles øyne, men fargen og varmen måtte komme innenfra. Hun bestemt seg for å legge den røde dressen bort.

Til slutt tar hun på seg den grønne drakten. Den grønne fargen som er flegmatisk[4] i sitt innerste vesen. Grønnfargen, som på bjørkas første små blader, perfekte i formen som nyfødte barn i verden, som midtsommer med blomsterkrans i håret eller som unge soldater i kongens grønne klær. Grønt fra operasjonsalen, komplementært til det røde blodet. Nei, prinsessen kunne ikke møte disse gamle med fargen til operasjonsalens dramatikk, for blodet i de gamles årer renner rolig og sakte. Selv om de flegmatiske evnene hos oss mennesker utvikles med alderen, er det ikke våren og ungdommen hun skal møte de gamle med. De gamle bærer vakre minner i seg fra denne tiden. Hun selv var så ung at hun bar det lysegrønne i sitt hjerte. Hun lyttet til de gamles historier fra sin ungdom. På den måten hadde hun noe til felles med de gamle. Men helt til slutt, når hun sto ved sykesenga til den gamle, når hun fulgte den gamle de siste timene på livets lange reise, kunne hun ikke være kledt i grønn joggedress. Hun la den grønne dressen bort.

Kampen var over. Prinsessen hadde slått ut den gule, den røde og den grønne dressen. De lå slengt rundt på arenaen, slappe, uten form og mening.

Hvit innholder alle farger.

Den hvite prinsessen hadde vunnet første runde i kampen om uniformene. Nå måtte hun ut i verden for å skaffe gode argumenter. For mange på slottet likte de fargede dressene så godt at de lot være å ta de av etter arbeidstid. Det hendte hun møtte folk i disse joggedresser på butikken. Hvordan skulle hun få argumenter? Hun ville gå ut i verden og spørre folk hva de mente. Det kan kalles lobbyvirksomhet. Hun hadde en ide som hun trodde på. Hun ville lage en film for å vise dem hva hun tenkte. En film kan si så mye med få ord. Prinsessen satte seg ned ved symaskinen sin og sydde de lekreste uniformer hun kunne tenke seg. Deretter filmet hun dem, en etter en, slik at de som ville kunne uttale seg. Hun skulle jo samle argumenter for sin sak! Filmen viste hun til alle hun ville ha argumenter fra. Hun spurte de gamle hva de syns, hvilke uniformer de syns var mest profesjonelle, og hvilke uniformer de likte best. Hun spurte også de pårørende, de gamles ektefeller og barn, sine kolleger og studenter. Alle hadde meninger, fargerike meninger og festlige innspill prinsessen ikke hadde tenkt på.

Full av argumenter gikk den hvite prinsessen videre i verden med ideen sin!

Hun måtte legge en plan

I kampens hete hadde den hvite prinsessen fattet mot. Alle de fargerike argumentene fra alle de gode hjelperne inspirerte henne til å gå videre. Men hvordan? Hun visste at en dag skulle alle som jobbet med de gamle på slottet ha flotte uniformer. Hun tok alle de gode argementene med seg under armen og vendte nesa hjemover til slottet som tilhørte hennes far. Den hvite prinsessen kunne ikke være på et slott med joggedresser. Hun hadde lovet den gamle kongen å behandle de gamle i landet med respekt og verdighet. Hun hadde en ide, noen gode argumenter og en plan. Nå ville hun spørre kongen om han kunne hjelpe henne.

Hjemreisen

Det ble stor oppstandelse på kongens slott når den hvite prinsessen kom hjem. Hun hadde reist langt, lenger enn langt, men hun kunne ikke vente med å snakke med den gamle kongen. Hun presenterte ideen sin, argumenterte for sin sak, og la frem planen sin. Kongen ble imponert over den hvite prinsessens engasjement og likte planen hennes. Når han ble syk og gammel ville han gjerne bli hjulpet av profesjonelle pleiere i hvite uniformer. Han åpnet velvet til kongeriktes pengebinge på gløtt slik at noen gullpenger trillet ut og landet i fanget til den hvite prinsessen. Prinsessen ble så glad at det trillet noen glitrende tårer ned i fanget hennes. Hun reiste seg opp og kastet seg om halsen på den gamle kongen og takket ham så inderlig. Hun blunket litt til bildet av gamle Dronning Florence som hadde fått henne til å tro på ideen, samle argumenter og legge plan.

Når planen lykkes

Neste dag gikk hun til systuen på slottet og la frem sin plan. For gullpengene kjøpte hun metervis med deilige hvite stoffer i bomull av høy kvalitet. Stoffene ble klippet og sydd til flotte uniformer. Hun kikket litt på alle som jobbet der, og fant et snitt som passet de unge og et som passet gamle, et snitt for kvinnene og et for mennene. Alle som jobbet med de gamle på den gamle kongens fikk det flotteste uniformer. En dag kunne alle stille seg opp på slottstrappa foran en fotograf. Bildet vandret rundt over hele landet og var tegn på at det nytter. Uniformene var minst like fine som kjolen dronning Florence hadde på bildet. Bildet ble sendt land og strand rundt. Snart ville all som pleiet gamle være like fine som den hvite prinsessen og de hun jobbet sammen med. De gamle fortjente det beste, var et av argumentene de brukte.

Lykken er å nå et mål du har satt deg

Det var en gang en prinsesse som ikke kledde seg i rosa. Hun gikk rundt på slottet i en fantastisk fin uniform. Den var laget i et deilig stoff i bomull som var myk og behagelig på prinsessens hun. Hun kjente at denne uniformen løftet henne litt opp, for hun var ofte litt sliten etter sine nattlige vandringer på slottet. Det var så mange gamle på slottet som trengte hennes hjelp. Hun hadde bukser som satt pent i livet, de var faktisk hennes egne. Blusen satt pent på henne, det var som hun kunne kjenne hjertet slå litt fortere når hun tok på seg uniformen. Hun følte seg så fin, så stolt og profesjonell.

De gamle smilte når hun kom inn til dem. Det var så lett å kjenne henne igjen når hun kom inn i rommet, hun var så vakker i den hvite uniformen. Og i høytidene hadde hun til og med en hvit kjole på. Hun ville gjøre litt ekstra stas på disse gamle menneskene på slottet som hadde gått langt, lenger enn langt på sin gamle ben.

intertekstualitet (fag.) teksters forhold til andre, eldre tekster i den samme litterære tradisjon; spes. det at en tekst kommuniserer mer enn den strengt tatt utsier, fordi den leses med den litterære tradisjon som bakgrunn(Ordnett.no 2007)

frampek (i episk teori) noe som peker fremover i beretningen og kan tjene til å tolke den i forveien (W. Dahl Stil 157)(Ordnett.no 2007)


[1] etikette alminnelige regler for dannet opptreden i selskapslivet, særlig innen hoffet og diplomatiet Ordnett.no (2007). Oslo.[2] sangvi´niker en person som ser lyst og forhåpningsfullt på tilværelsen, sorgløst menneske, svermer (Ordnett.no).

[3] koleriker – person med temperament preget av irritabilitet og raserianfall (Ordnett.no).

[4] flegma´tisk = rolig, treg, sendrektig, likegyldig, uforstyrrelig (Ordnett.no).