Om Identitet var et eget hus, et teaterhus med sine rom og sine kroker, kan en godt beskrive det med metaforer fra teaterverden. Når du kommer til huset Identitet Blir du møtt av en inngangsdør. I et teater vil den være høy og vid og innbydende. Inngangsdøren er ansiktet utad mot verden. Rett innenfor er foajeen, den er luftig og om du kommer der en vanlig formiddag, kan den være stille og enormt stor. Før forstilling vil dette rommet ha endret karakter fra et stille rommelig sted, til et rolig, litt hektisk rom fyllt av menneskers forventning. Mennesker møter hverandre for å samle inntrykk sammen. De har kanskje pyntet seg i noe de liker å ha på seg, noe som passer for en kveld i et sånnt hus.

Bak en stor og trygg resepsjon, sitter menneskene som ordner med billetter og andre ting. De er i service for alle gjestene. De bærer uniformer sli at de er lette å kjenne igjen. Det ytre gjenspeiler deres funksjon, og det er aldri tvil om hvem de er. Litt lenger borte i en roligere del er det en liten kafe, der man kan få en enkel bevertning før forstilling, i pausen eller etterpå. En kaffe eller et lite glass med noe kan være godt når man skal vente på noe, og kjenne på en forventning.

Du kan kjenne det når du står der at huset allerede nå har noe som kan kalles en karakter. I tillegg til rommenes fysiske form, er det preget av menneskene med klær og bilder, kunst eller bare brosyrene, er en del av stedets identitet. Til dette hører også lydene og luktene.

I døren inn mot den store salen i huset, står det mennesker i uniform som tar i mot billetter fra gjestene, og er behjelpelige med ulike ting. De er profesjonelle, høflige og korrekte i sin væremåte, det er en del av deres profesjon. De står der og utgjøre en usynlig grense mellom husets foaje og husets hjerte. Innenfor dem kommer man inn i det aller helligste, det som på et teateret kalles salen. La oss si det er den store salen vi tenker oss. Med en gang nå blir jeg veldig i tvil om hvilket rom som er selve kjernen eller hjertet i dette huset. I den settingen som skal komme er det noen viktige aktører, nemlig den som spiller en rolle og publikum, de som oppfatter rollen. Begge deler er avhengig av hverandre, for hvilken rolle spiller skuespilleren uten et publikum, og hva er det publikum ser om det ikke er noen på scenen? Kanskje er scenen og salen like avhengig av hverandre som som de to store hjertekammerne som hviler i menneskenes venstre bryst? Her hviler også selve husets pulserende motor, den dype drivkraften, skjønt den hviler vel ikke i det hele tatt, de jobber med å få friskt blod ut i begge kretsløpene i dette store teaterhuset.

Og identiteten, den er i inngangsdøren, i glasset i foajeen, i knappene på uniformen til de ansatte, i fargen på setene i salen, i dybden på den matte sorte flaten på scenegolvet, i bakinngangen til kunstnerene og i krokene på systuen, i lojaliteten til menneskene som lever timene og dagene i dette huset, som de indentifiserer seg med. Der er identiteten.

Advertisements