Det begynner med hosten som ikke gir seg, den kommer dypt fra et sted inni meg og finner ingen vei ut, som røyken fra en vulkan som blander seg med fuktig bakteriedamp fra mine betente lungeslimhinner, alveolene.
Jeg står opp hver morgen, ser meg i speilet, kler på meg noe fargerikt, sminker meg, ser på meg selv og tenker hver dag at jeg er bedre i dag, litt bedre. Det hjelper ikke, samme hvor mye jeg strever med å se strålende opplagt ut, er det som om strevet sliter meg helt ut og jeg blir utsatt for et krav fra alle kanter om å gå til doktor. Jeg, som bare går til legen hvert femte år for å få fornyet mitt utvidete sertifikat, må sette meg på legens venteværelse, får å innrømme at jeg ikke er helt bra. Han tar meg inn på kontoret med en gang og sender meg ut med en bunke resepter, penicillin og det som verre er og diagnosen er bronkitt og jeg får en sykmelding i hånda, av den typen med flere ark med forskjellige farger. Jeg liker ikke disse arkene, sykmeldinger var noe jeg fikk fra ansatte på fredager når jeg jobbet som leder i hjemmebaserte tjenester, de innebar alltid en masse arbeid med å få ekstra folk til å jobbe i helgen, og jeg husker enda hvor utmattet jeg var på disse dagene før jeg kunne ta helg. Men i dag er det mandag og utmattet drar jeg rett hjem. Under dyna ligger jeg i en krøll uten annen tanke enn å bli der lenge og sove, sove og sove, og når kvelden kommer avlyser jeg yndlingssyklubben min, og da er jeg dårlig!
Men jeg kan jo ikke bli der med meg selv under dyna, så i dagene som kommer ligger jeg der og tar alle samtalene med studentene mine i senga, under dyna, jeg prøver å spise sunn mat og ligger der og hører på radio og bygger et sunt legeme.
Mot slutten av uken skjer det som ingen tenkte på, jeg skulle nordover men kan bare bli liggende, jeg innser det, jeg er et vulkanoffer, behøver ikke en gang å ta flytoget dit det går for flyene er blåst bort av aske, ikke er det askeonsdag heller men asketorsdag, hva nå det betyr.
Alle planene for neste uke blir til aske, og løsningen blir en Norgesturne med en leiebil fra Hertz som hostet opp en bil, og selv om leiebilen er grå, er det bedre enn å slite på min røde.

Det blir lørdag, jeg har bestemt meg for å dra, men jeg har sånn vegring, vet ikke hvor lenge jeg kommer til å bli borte, for vulkanofre vet ikke sånn, de må bare se opp på skyene som er helt usynlige og la kreftene der opp i himmelen råde, Island og vår herre forby, har de norske aner?

Jeg rydder, syns våren på Grünerløkka har vært så fantastisk, påskeliljene strutter i krukkene ute, jeg setter blomster i vinduene som skal gjøre vinduene vakre, vakrere, vakrest.
Så drar jeg til Lillehammer. Mellom lander hos en venninne, tar unna tjue mil og får en hyggelig kveld. Noen fordeler kan et vulkanoffer ha, og dette var et, det er ikke så ofte jeg er på Lillehammer, for jeg flyr som regel over denne lille hammeren i sydhellinga i Oppland, øverst oppe ved Mjøsas nordre kyst.

Etter en deilig kveld, en god natts søvn og en morgen med gode samtaler, bærer det ut på hjul og Gudbrandsdalen er lang, jeg vet det, jeg har kjørt der før.
Mine venner er av en eller annen grunn spredd over det ganske land, det er fint, og en kan ikke kjøre forbi noen, så det blir kaffestopp i Hundorp, det var en der som jeg hadde noe å si til og jeg kunne ikke kjøre forbi.

Jeg kjører veier jeg aldri har kjørt på og vakre gårder og tun avløses av enda vakrere gårder og kirker og stedene heter Dovre og Dombås, og jeg tenker på troll og eventyr og kjører forbi Jørundgård som var Kristin Lavransdatters rike og jeg tar meg i å kjenne meg igjen på gården ved elva, selv om jeg aldri har vært der annet i boka. To ganger har jeg lest trilogien, første gang var jeg i den unge Kristins sfære, jeg var henne, andre gangen er ikke så lenge siden, da var jeg den middelaldrene Kristin og nå må gå noen nye år før jeg leser dem igjen, for da har jeg et annet fokus, den gamle Kristin. Selv om tiden har det med det å komme til meg hele tiden, den går ikke.

Ved Dombås tar jeg til venstre og gleder meg til å se den vakre Romsdalen. Først er den vid og bred, men husene er fattigslige, mange bygg har rast sammen, mange plakater med servering og hyttutleie er tapet over, stengt betyr det vel, før eller etter sesongen.

Det er vår. I Oslo har jeg tatt frem lave sko. Men i det jeg nærmer meg trollveggene er det som om snøen velter ut av fjellveggen som troll i ekse, og alt blir bare hvit, hvitt og veien blir sleip og ekkel og sommerdekkene blir bleke av angst.
Så er det bom stopp og langsomt bygges en enorm bilkø som blir lenger og lenger.
Det går en time og en til, og jeg har bare to problem: Det ene er hvordan tisser man når man sitter i bilkø og det andre er hva spiser og drikke man. Det eneste jeg har er hostesaft og Fichermans friend, men det som hjelper meg er håndarbeid, litt perler og en sytråd gjør susen, og jeg kan vente på hva det skal være hvor lenge som helst bare jeg har et tilrettelagt håndarbeid, og sånn går timene, bare avløst av vindusviskeren som puster og strever og blir fulle av isklumper.

Jeg leser på nettet at det har vært mange ulykker og alle som kjører på sommerdekk blir bedt om å holde seg hjemme, men hva med oss på sommerdekk som er langt hjemmefra? Hva skal vi gjøre uten å kjøre? Så jeg kjører og kjører, og de gangene jeg er mer enn 50 meter over havet er veien hvit av snø, jeg kvier meg for å ta bremseprøven, i tilfelle den skulle være negativ og virke mot sin hensikt.
Etter en lang tur opp i høylandet finner jeg en fergekø helt nede ved vannet, der er jo ofte der ferger går, jeg setter bilen i køen og har to fokus: Det ene er å tisse på et toalett, hvilket jeg foretrekker om et slikt finnes, dessuten er jeg skrekkelig sulten og tørst. det er ingen i kiosken som ekspederer, jeg kikker etter ferga og lurer på hvor de som jobber her er? Med mye strev reiser ei jente seg som sitter med en gjeng jenter og stiller seg bak disken. Hun vør meg ikke et smil og for 53 kroner får jeg ei tørr grillpølse i papir, en kopp kaffe og VG, før jeg hutrer tilbake til fergekøen der leiebilen min står tålmodig og venter. Det slår meg at leiebilen smiler mer enn jenta i fergekiosken, for jeg tror at Hertz leiebil har det å smile til kunden som en verdi og at selv en grå leiebil må respektere firmaets verdiplattform.

Så kommer ferga og jeg og leiebilen kjører om bord og blir plassert rett ved en høy kant så vi ser ingen ting før det sier dunk og rist og så åpner porten seg og bilene kjører av i lang lang rekker mot Molde og nå er det bare to mil igjen og snøen har gått over til slaps som ligner på regn.

Inne i Molde leter jeg litt etter hotellet som jeg ikke husker hva heter, men bare husket bilde av og da jeg kommer til Molde Fjordstuer kjenner jeg meg igjen og resepsjonistene kjenner navnet mitt og nå er det kveld og jeg har et fantastisk rom med egen terrasse og hjørnevindu mot havnen.

Så sitter jeg her som et lykkelig vulkanoffer og tenker at det er fint at jeg er fremme, det var en lang vei, men det var en fin vei, og jeg gleder meg til å besøke dere i praksis alle sammen.
Dessuten er Norge et fantastisk land å leve i, selv uten fly. Men det bra dere ikke skal ut å fly, og det er dumt å ha sine nærmeste i den øvre halvdel av Norge når en ikke kan fly!
Så er det er bare å håpe at vi i mai kan synge:
Fløy en liten blå fugl gjennom vind, gjennom vindu, fløy en liten blå fugl gjennom vindu, en dag i mai.
Og jeg skulle plutselig ønske at jeg var en liten blå fugl i stedet for en et vulkanoffer.
Skjønt jeg vet litt lite om vulkaner. Det får bli et annet kapittel, det kan jo ikke bare handle om røyk og aske?

Advertisements