Referat fra frokostseminar i Litteraturhuset 26.03.08

Referat fra frokostseminar 26.03.08 i Litteraturhuset.

Det er vår i lufta, morgensola gjør landskapet skinnende hvitt etter at Kong Vinter spilte Tante Tø et puss i påsken med iskald vind og snø på tvers. Kuldegradene er ikke lenger tosifrede, der jeg løper etter Johan Tønnesson over veien på gult lys, på vei til frokostseminar i Litteraturhuset i Wergelandsveien. Klokken er knapt halv ni om morgenen, og frokosten består av fete wienerbrød og kaffe som jeg balanserer mellom stolene i det fulle lokalet og finner en plass ved siden av Bianca.

I panelet sitter blant annet kjente forelesere fra studiet i faglitterær skriving, i det Trond Andreassen bryter inn i forsamlingen på en måte som er en general verdig. Det forstår jeg når jeg setter meg ned hjemme for å renskrive referatet. Han er generalsekretær i NFF, og han spør:

Johann L. Tønnesson, forfatteren av Hva er SAKPROSA, hvorfor han har skrevet denne boka nå? Uten å vente på svar, legger han til at selvfølgelig er det fordi det er vår i lufta for sakprosa!

Da følger Tønnesson etter med et gnistrende retorisk oppbygd innlegg, som Andreassen helt riktig påpeker er et innlegg tatt rett ut fra laptoppen. Det var derfor ikke lett å referere, og boken hans er allerede grundig anmeldt i dagspressen. Han hevder at sakprosaen er selve limet og hukommelsen i det moderne samfunn, og at kunnskapens overordnede funksjon står sterkt i Norge, det er ingen politikk uten kunnskap og kunnskapens medium er sakprosaen.

Det er ikke slik at det bare er skole, skole og skole, politikk, politikk og politikk eller kunnskap, kunnskap og kunnskap det dreier seg om i kvalitetsreformen. Tønnesson hevder at det som gjelder er skole, politikk og kunnskap, om gode ting er tre.

Han hevder at han driver med sakprosa fordi det er det morsomste og det mest nyttige han kan tenke seg å drive med, og svarer dermed på et spørsmål fra salen om hvorfor sakprosa alltid må være så kjedelig. Han får applaus og heder for sitt innlegg, og tydelig er anerkjennelsen stor for hans arbeid og hans tittel som Norges første sakprosaprofessor. Måtte han ikke bli den siste, det er jo vår i lufta for sakprosaen.

Karianne Bjellås Gilje er neste mann eller kvinne ut i panelet, og hennes vakre navn og vesen understreker lukten av vår som Tønnesson har lagt grobunn for. General Andreassen tordner til med spørsmålet: Hvordan gjøre sakprosaen mer synlig? Spørsmålet er stilt på riktig tidspunkt til riktig dame og hun er modig og tydelig i sitt innlegg, hun har tro på våren.

Hun hevder helt riktig at det må satses mer på sakprosa og hun mener at vi er på riktig vei. NRK er på banen og lager program om sakprosa, innkjøpsordningen er på glid, kritikken mot dagspressens manglende vilje til å anmelde sakprosa har båret frukter og stadig flere sakprosautgivelser blir anmeldt. Allikevel hevder hun at for mange sakprosasjangere er usynlige i offentligheten, og hun stiller spørsmål om hvorfor det er så stor forskjell på støyen rundt skjønnlitterære utgivelser og sakprosautgivelser? Det er ikke alltid sammenheng mellom kvalitet og populæritet rundt en utgivelse.

Hun hevder videre at late medier velger tradisjonelt, og etterspør seriøse kulturredaksjoner som gjør egne vurderinger av hvilke publiseringer de vil anmelde og trekker også frem det faktum at synlighet ikke alltid er en dans på roser. Å stikke hodet frem kan innebære fare for å bli halshugget av nådeløse kritikere, skjønt graden av engasjement og samfunnsdebatt skaper publisitet og er gull verdt for forlagene.

I debatten som følger ser man hvordan Karianne virkelig er villig til å plante sakprosaen i god jord, slik at den kan vokse seg stor og sterk. Det er kanskje ikke uten grunn at norsk skjønnlitteratur er blitt så anerkjent som den er, med de rause satsningene som samfunnet har gjort på denne sjangeren. Hennes uttalelser varmer forsamlingen som vårsol i sakprosahellinga i Litteraturhuset.

Per Anders Madsen er nestemann i panelet og hevder at den dagen ikke sakprosaen har mer å gå på, er hans tid om redaktør slutt. Han hevder å forstå hvor vanskelig det er å definere sakprosa, den omfatter så mye og er som en ungdom som leter etter sin egen identitet.

Det eneste som gjelder i dagspressen er kvalitet, og for å få styrket kvaliteten er det to ting som gjelder:

1. La korrekturleserne få jobbene sine tilbake.

2. Sende skribenter på skrivekurs.

Det første vil helt sikkert komme, men det andre vil helt sikkert ikke skje. Sakprosaen beveger seg mellom ytterpunktene kunst og samfunn, og er den del av litteraturen som har relevans til virkeligheten. Om du spør en journalist hva godt stoff er, vil svaret alltid være basert på journalistisk skjønn. Sakprosa i dagspressen må innholde noen sentrale momenter, og Madsen nevner seks punkter:

1. Teksten må være aktuell, jo større og bredere en sak er, jo bedre.

2. Sakprosa må skrives på en måte som gjør at den er mest mulig tilgjengelig for allmennheten.

3. Bokens tema er sentralt

4. Teksten troverdighet er viktig.

5. Underholdningsverdien skal man heller ikke se bort i fra.

6. Hvilken friksjon eller motstand vil boken møte, og hvilken debatt vil utgivelsen skape?

Neste dame ut i panelet er Aslaug Nyrnes. Som professor og medlem i vurderingsutvalget for innkjøpsordningen for sakprosa starter hun sitt innlegg med et stikkord: Kvalitet.

Hun forteller om sine erfaringer fra arbeidet i utvalget og utvalgets sammensetning med dets fire medlemmer med ulik faglig bakgrunn. Sakprosa vurderes strengt, det settes strenge språklige krav til kvalitet og utvalget er ganske riktig kjent for å være et strengt utvalg. Hun er helt uenig i Tønnessons utsagn om at flere tekster burde passere gjennom nåløyet og bli innkjøpt. I dag er det ca. 50 sakprosatitler som blir innkjøpt til folkebibliotekene i året. Nyrnes er vant til utsagn som at noen av innkjøpene er underlige, men hennes erfaring er at kriteriene har vært gode å jobbe etter. De er ikke sjangerbestemt og spørsmålet utvalget ofte stiller seg er:

Hva er dette for et prosjekt, er tekstene for litterære eller for faglige, hva er tekstenes faglige tyngde, eller hva er tekstenes jegstyrke? Hvordan skal man vurdere kvalitet?Utvalget skal velge tekster som er til allmennyttige formål, hvordan gjør man det?

1. Hvis man som forfatter skal skaffe seg et godt faglig innhold i en tekst, trengs tid, og tid er penger.

2. En tekst må ha en god form. Til det trengs gode rådgivere, les også her penger.

3. For å skaffe penger trengs gode stipendordninger og gode skoleringsordninger.

Men de seks hundre tekstene som utvalget vurderer årlig har ikke en slik kvalitet, og Nyrnes er sterkt imot Andreassens visjon om å slippe 150 utgivelser gjennom utvalgets nåløye, for hennes stikkord er kvalitet.

Det er som om vårsola et øyeblikk forsvant blant mørke skyer, men troen på sakprosaens vår er sterkere enn som så. Hennes uttalelser får ikke stå uimotsagt lenge.

General Andreassen utfordrer til slutt biblioteksjef i Deichemanske bibliotek med spørsmålet: Er det en forskjellsbehandling av sakprosa og skjønnlitteratur i norske bibliotek?

Liv Sæteren har et innlegg om sakprosaens stilling i bibliotekene?

Hun sitter med kunnskap om hva folket faktisk vil ha når de går på biblioteket, og det er spennende å høre at sakprosa og skjønnlitteratur faktisk kommer ganske likt ut, og at jo større biblioteket er, jo større er andelen av sakprosa som lånes ut. I grisgrendte strøk har derimot sakprosaen magre kår. Hvilken rolle har bibliotekene i denne debatten? Sæteren etterspør mer kompetanse i sakprosa blant bibliotekarene, som et satsningsområde. I tillegg har hun i disse dager akkurat nedsatt en fokusgruppe som skal se på sakprosa i norske folkebibliotek. Dermed understreker også hun at det er milde vårlige sakprosavinder som blåser over landet, og hun bekrefter Andreassens hypotese om at det er en forskjellsbehandling i norske biblioteker.

Debatt: Kan kvantitet skape sakprosakvalitet?

Litt nøling i salen, før debatten kommer i gang. Motpolene er Nyrnes og hennes syn på kvalitet, mot Kariannes visjon om å la fem hundre blomster blomstre. Er det nødvendigvis slik at kvalitet og kvantitet er motsetninger? Kan kvantitativitet skape god kvalitet innenfor sakprosasjangere på samme måte som det har skapt kvalitet i den norske skjønnlitteraturen? Har dagens samfunn råd til ikke å satse på sakprosa?

Kjell Lars Berge uttaler på spørsmål fra general Andreassen at det som gleder ham minst på dette seminaret er at det ikke er noen politikere tilstede. Sakprosaen må i dag forholde seg til tre ulike departementer, kulturdepartementet, kunnskapsdepartementet og moderniseringsdepartementet. Sentrale elementer i sakprosa er demokrati, kunnskap og dannelse. Det må satses på kvalitetsutvikling innenfor sakprosa. Hvordan får vi politikerne til å bry seg om det ansvaret de har for å bidra med mer kvalitet i faglitteraturen?

Karin Gundersen, etterspør den kresne leser, og sammenligner leserne med dagens kunders behov for stort utvalg i brødsorter. Disse kresene kundene fantes ikke under krigen. Hun kommenterer innkjøpsordningen, hvor kvalitet har en sentral plass, og understreker rausheten i innkjøpsordningen for skjønnlitteratur. Dersom innkjøpsordningen for sakprosa vare like raus, ville det generer sakprosa av like høy kvalitet som skjønnlitteraturen?

Ivo de Figueiredo – vår nye sakprosarektor, som har fått i oppgave å skape nye gode forfattere, hevder at sakprosakritikere burde findyrke kritikersjangeren innen sakprosa. Det burde bli færre kritikere som skriver i avisene, til høyere honorar, slik at det blir mulig å lage en karriere av å være kritiker. Det vil samfunnet ha nytte av.

Ulf Andenæs hevder at det er viktig å sette et navn på ting som slår an når man skal henvende seg til et bredere publikum. Sakprosa er en kjedelig betegnelse som ikke får morgenmøte i redaksjonen til å ta bølgen. Hva med virkelighetslitteratur? General Andreassen er ikke enig i dette, men det registreres vårlig humring i Litteraturhuset. Tønnesson parerer som nevnt tidligere denne kjedlighetspåstanden med at han jobber med sakprosa fordi det er det morsomste og nyttigste han kan tenke seg. Denne kjedelige siden av sakprosaens identitet virket lite kjent blant deltakerne på dette vårseminaret. Men i følge et innlegg som referete til fem på gaten, som ble spurt om hva sakprosa var, kunne bare en av de fem svare, og han var tilstede i salen.

Harald Engelstad etterspør bokklubbenes stilling i denne debatten, og frykter dagens monopol i daglivarekjedene, hvor det snart er bare fire store aktører som bestemmer hva vi skal spise. Kan vi får en lignende utvikling innenfor sakprosalitteraturen? Skrekken er at forlagene nekter å gi ut bøker som ikke kommer igjennom nåløyet til innkjøpsordningen, og at de dermed bestemmer hva vi skal lese.

Theo Korizinsky etterspør læreboksjangerens rolle innenfor sakprosa og referere til pensumbøker som den litteraturen som blir mest lest, lystig eller ikke. 150 000 lærere må med jevne mellom rom forhold seg til ny litteratur. Lærere og elever har ulike syn på lærebøker. Hvorfor anmeldes ikke lærebøker i flere aviser? Dette mener Madsen er uriktig.

Theo K. spør Nyrnes om hun kan være romslig nok til å slippe noen flere gjennom nåløyet, og Nyrnes kan være med på en økning på noen prosent, kanskje opp til 70 – 75 i året, men 150 er ikke aktuelt, til det er kvaliteten for dårlig. Hva da med de 200 skjønnlitterære titlene som kjøpes inn hvert år, er kvaliteten på dem bra nok? Disse har Aslaug Nyrnes ikke hatt tid til å lese og vil derfor ikke uttale seg om kvaliteten på dem. Hun presiserer at hun ikke ønsker en klar grense på antall skjønnlitterære utgivelser som skal kjøpes inn, men en grense kvaliteten av. Theo K. avslutter med spørsmålene:

Hva skiller det dårlige fra det elendige?

Hva skiller det gode fra det som kunne blitt noe bedre, når det er dannelse vi snakker om?

Liv Sæteren hevder at hun som et alminnelig menneske ønsker hun å finne stoff med faglig tyngde og kvalitet, når hun søker etter fagstoff. Hvilke mekanismer er det som fremmer faglig kvalitet. Folks behov for akademias produksjon er stor! Hva slags virkemidler kan utvikle norsk sakprosa med høy kvalitet?

Karianne Bjellås Gilje avslutter dette frokostseminaret og sender oss ut i den vårlig, skarpe sola med tro på at det er vår for sakprosa. Hun hevder at det er langt flere enn 150 sakprosabøker som fortjener å bli utgitt. Sakprosapolitikk er ikke en idolforestilling hvor forfatterne skal stemmes ut. Hun blir provosert av denne reduksjonistiske tenkemåten og lurer på hvilke krefter i samfunnet det er som holder sakprosaforfattere borte fra de beste beitemarkene?

Så går jeg ut på mine beitemarker, stien til Diakonhjemmets høgskole er ingen krøttersti, den er Bogstadveien. Utstillingsvinduene minner mer om Se og Hør enn om fagbøker. Kanskje kan litt inspirasjon fra ulike sjangere være med på å skape gode faglitterære forfattere? Selv går jeg oppover gata og lurer på om mitt emne er interessant for allmennheten, er emnet aktuelt, er tema sentralt, er emnet troverdig, kan boken ha et underholdende element og i hvilken grad vil boken skape debatt?

Vil min bok noen gang komme gjennom utvalgets nåløye?

Inga Gullhav 26.03.2008

Illustrasjoner: Jan Kåre Øien