Jula har akkurat vært så lang som den kan være og jeg har strukket meg så langt som jeg kan strekke meg og lurer litt på hvor jeg var selv og hvor lang en strikk kan strekkes. Hva vil jeg med jula, eller hva vil jula med meg?  Mine foreldre rømte i mange år fra jula uten at det hjalp, jeg mener det er ikke mulig å rømmer fra jula - for den er der som et fenomen en må forholde seg til. Det handler altså bare om hvordan jeg forholder meg til jula?

Armani er i all fall å forholde seg til og jeg er helt avhengig av den. Det er fint. En skal ha noe å være avhengig på og stoffer er ikke det verste. Det finnes andre ting som er verre å gå på en stoff.

Så sitter vi der alle sammen og jeg har tenkt å spørre hver i sær hva dere har lyst til å gjøre, aner en undertone av at vi skal tone ned syingen og kjenner at jeg kveles og får angst. For lyden av saks og stoff er så deilig. Det handler om hva jeg vil med Armani og om hva Armani vil med meg?

Her er vårens program som er akkurat så langt som det kan og bør være, glad vår jenter!

Klem Inga.

Sånn er livet når en er reisende i studenter.

Men hvor er sykepleieren? Glad lesning.

Det blir lørdag, jeg har bestemt meg for å dra, men jeg har sånn vegring, vet ikke hvor lenge jeg kommer til å bli borte, for vulkanofre vet ikke sånn, de må bare se opp på skyene som er helt usynlige og la kreftene der opp i himmelen råde, Island og vår herre forby, har de norske aner?

Jeg rydder, syns våren på Grünerløkka har vært så fantastisk, påskeliljene strutter i krukkene ute, jeg setter blomster i vinduene som skal gjøre vinduene vakre, vakrere, vakrest.
Så drar jeg til Lillehammer. Mellom lander hos en venninne, tar unna tjue mil og får en hyggelig kveld. Noen fordeler kan et vulkanoffer ha, og dette var et, det er ikke så ofte jeg er på Lillehammer, for jeg flyr som regel over denne lille hammeren i sydhellinga i Oppland, øverst oppe ved Mjøsas nordre kyst.

Etter en deilig kveld, en god natts søvn og en morgen med gode samtaler, bærer det ut på hjul og Gudbrandsdalen er lang, jeg vet det, jeg har kjørt der før.
Mine venner er av en eller annen grunn spredd over det ganske land, det er fint, og en kan ikke kjøre forbi noen, så det blir kaffestopp i Hundorp, det var en der som jeg hadde noe å si til og jeg kunne ikke kjøre forbi.

Jeg kjører veier jeg aldri har kjørt på og vakre gårder og tun avløses av enda vakrere gårder og kirker og stedene heter Dovre og Dombås, og jeg tenker på troll og eventyr og kjører forbi Jørundgård som var Kristin Lavransdatters rike og jeg tar meg i å kjenne meg igjen på gården ved elva, selv om jeg aldri har vært der annet i boka. To ganger har jeg lest trilogien, første gang var jeg i den unge Kristins sfære, jeg var henne, andre gangen er ikke så lenge siden, da var jeg den middelaldrene Kristin og nå må gå noen nye år før jeg leser dem igjen, for da har jeg et annet fokus, den gamle Kristin. Selv om tiden har det med det å komme til meg hele tiden, den går ikke.

Ved Dombås tar jeg til venstre og gleder meg til å se den vakre Romsdalen. Først er den vid og bred, men husene er fattigslige, mange bygg har rast sammen, mange plakater med servering og hyttutleie er tapet over, stengt betyr det vel, før eller etter sesongen.

Det er vår. I Oslo har jeg tatt frem lave sko. Men i det jeg nærmer meg trollveggene er det som om snøen velter ut av fjellveggen som troll i ekse, og alt blir bare hvit, hvitt og veien blir sleip og ekkel og sommerdekkene blir bleke av angst.
Så er det bom stopp og langsomt bygges en enorm bilkø som blir lenger og lenger.
Det går en time og en til, og jeg har bare to problem: Det ene er hvordan tisser man når man sitter i bilkø og det andre er hva spiser og drikke man. Det eneste jeg har er hostesaft og Fichermans friend, men det som hjelper meg er håndarbeid, litt perler og en sytråd gjør susen, og jeg kan vente på hva det skal være hvor lenge som helst bare jeg har et tilrettelagt håndarbeid, og sånn går timene, bare avløst av vindusviskeren som puster og strever og blir fulle av isklumper.

Jeg leser på nettet at det har vært mange ulykker og alle som kjører på sommerdekk blir bedt om å holde seg hjemme, men hva med oss på sommerdekk som er langt hjemmefra? Hva skal vi gjøre uten å kjøre? Så jeg kjører og kjører, og de gangene jeg er mer enn 50 meter over havet er veien hvit av snø, jeg kvier meg for å ta bremseprøven, i tilfelle den skulle være negativ og virke mot sin hensikt.
Etter en lang tur opp i høylandet finner jeg en fergekø helt nede ved vannet, der er jo ofte der ferger går, jeg setter bilen i køen og har to fokus: Det ene er å tisse på et toalett, hvilket jeg foretrekker om et slikt finnes, dessuten er jeg skrekkelig sulten og tørst. det er ingen i kiosken som ekspederer, jeg kikker etter ferga og lurer på hvor de som jobber her er? Med mye strev reiser ei jente seg som sitter med en gjeng jenter og stiller seg bak disken. Hun vør meg ikke et smil og for 53 kroner får jeg ei tørr grillpølse i papir, en kopp kaffe og VG, før jeg hutrer tilbake til fergekøen der leiebilen min står tålmodig og venter. Det slår meg at leiebilen smiler mer enn jenta i fergekiosken, for jeg tror at Hertz leiebil har det å smile til kunden som en verdi og at selv en grå leiebil må respektere firmaets verdiplattform.

Så kommer ferga og jeg og leiebilen kjører om bord og blir plassert rett ved en høy kant så vi ser ingen ting før det sier dunk og rist og så åpner porten seg og bilene kjører av i lang lang rekker mot Molde og nå er det bare to mil igjen og snøen har gått over til slaps som ligner på regn.

Inne i Molde leter jeg litt etter hotellet som jeg ikke husker hva heter, men bare husket bilde av og da jeg kommer til Molde Fjordstuer kjenner jeg meg igjen og resepsjonistene kjenner navnet mitt og nå er det kveld og jeg har et fantastisk rom med egen terrasse og hjørnevindu mot havnen.

Så sitter jeg her som et lykkelig vulkanoffer og tenker at det er fint at jeg er fremme, det var en lang vei, men det var en fin vei, og jeg gleder meg til å besøke dere i praksis alle sammen.
Dessuten er Norge et fantastisk land å leve i, selv uten fly. Men det bra dere ikke skal ut å fly, og det er dumt å ha sine nærmeste i den øvre halvdel av Norge når en ikke kan fly!
Så er det er bare å håpe at vi i mai kan synge:
Fløy en liten blå fugl gjennom vind, gjennom vindu, fløy en liten blå fugl gjennom vindu, en dag i mai.
Og jeg skulle plutselig ønske at jeg var en liten blå fugl i stedet for en et vulkanoffer.
Skjønt jeg vet litt lite om vulkaner. Det får bli et annet kapittel, det kan jo ikke bare handle om røyk og aske?

Kjetil Østli kåserer i denne artikkelen over Keiserens nye klær!

Uttrykket “Keiserens nye klær” har en uhyre sterk virkning. Det avslører, men det gjør det lett å avfeie noe nytt, sier Øivind Andersen, professor i klassisk filologi. – Det er en utbredt holdning at man blir lurt av retorikk og talekunst. Jeg ser det annerledes. Det er i talen keiserne røper seg.

Kan ord skape innhold i keiserens klær?

Torsdag kl. 11.15. Konferansetime. Det banket på kontordøra. En av studentene tittet spørrende på meg i døråpningen.

- Bare kom inn, Gunnar! Sitt ned. Hva har du på hjertet?

Gunnar var en outsider blant studentene, outsider og ressurs. Passert femti, med et frodig lappeteppe av et liv bak seg. NTH-ingeniør med lang fartsstid i byggeprosjekter i Saudi-Arabia-Frilansmusiker. Drevet pub i Dublin i mange år. Grå krøller, spill levende ansikt med smilerynker og ekornøyne. I dag med sordin.

-Jeg tror ikke det går lenger.

-Sier du det?

- Ja, jeg må jo ha noe penger for å leve. Kvoten i lånekassa er brukt opp for mange år siden. Jeg er hjemmehjelp, sånn på si.

-Hjemmehjelp?

-Ja, tre dager i uka, kveldskift. Og da blir det ikke tid til et fulltidsstudium, det lar seg ikke kombinere lenger. Det er ikke flere timer igjen i døgnet.

Han trakk resignert på skuldrene.

Jeg kjente noe røre seg inni meg. Med gamle foreldre hadde jeg fulgt hjemmehjelpstjenesten på nært hold i mange år.

-Klart det lar seg kombinere, Gunnar. har du noen gang tatt med deg gitaren din på disse kveldskiftene dine? Eller munnspillet ditt?

- Nei, han ristet på hodet.

Men noe var våknet i ekornøynene hans. Han var allerede på vei opp trappeoppgangene i gamle østkantblokker, med gitaren på ryggen og munnspill i lomma. Mange år med pub i Dublin var ingen dårlig bakgrunn. Der vet de både hva gitar og munnspill er.

Torsdag kl. 11.15. Konferansetime. Det banket på kontordøra. En av studentene tittet spørrende på meg i døråpningen.

Bare kom inn Gunnar! Sitt ned. hva har du på hjertet?

Ansiktet hans lyste. Noe hadde hendt siden sist. Saudi-Arabia og Dublin til tross, dette var åpenbart sterke saker:

-Du skulle sett’n! Med parkinson. Skjælver noe helt jævlig. Henda har halv meters vibrato, minst.

-Hmm…

-Jeg var hos ham på kveldsskiftet forrige dagen. Tok med gitar’n, hadde munnspellet i lomma. Og “Mads Berg”, den gamle sangboka mi fra folkeskolen. Vi satt der og bladde og sang, han var siste på ruta den kvelden, så jeg hadde god tid. De gamle sangene, du veit:”Alltid freidig”, “En villand svømmer stille”,”Mot i brystet”. Jeg glemte gitar’n. Vi bare sang. Til slutt tok jeg et par drag på munnspellet, litt såre, irske ting.

-Kjentes det bra?

-Om det kjentes bra? Det var helt maks! Jeg fikk en telefon fra nattvakta dagen etter. Fyr’n hadde sovet hele natta! Det hadde ikke hendt før noen gang, sier de som har stelt for’n i mange år.

-Gunnar var ivrig nå:

-Jeg sa det til dem, jeg. Det nytter ikke bare å gjøre det flatt og greitt, gi medisiner, skifte bleie, sette løstenna i vannglasset å gå. Da forlater du de gamle ved minuspolen, mens de er på defensiven. Du må forlate dem på opptur. Og da må du stille med deg sjøl, det du har. Gi deg sjæl en sjanse til å kjenne likeverdsfølelsen. Ellers blir det bare pissprat.

Jeg nikket. En moderne students tale, med tenårene godt bak seg.

-Så nå kombinerer du likevel hjemmehjelpsjobben og studiene, lager et prosjekt av det?

Jeg hentet ned den opplagte konklusjonen som svevde i lufta.

-Nei, jeg har meldt meg på kabaret-gruppa, moro å få litt mer peil den veien.

-Kabaret-gruppa? Ja, men, jeg trodde…

Han avbrøt:

-Nå driver hele hjemmehjelpsteamet og drar frem gamle sangbøker, har begynt å tenke i nye baner. Er’ke det litt gøy?

-Veldig bra, Gunnar, veldig bra. Men kabaret-prosjekt er jo det mest tidkrevende av alle prosje….

Gunnar hørte ikke. han var på vei ut avkontordør, med tid til alt.

Les oppgaven til Siv Bente Bekken som handler om det å legge til rette for at en pasient kan få dø hjemme.

Bli hos meg, hjelp meg, hør meg

Jeg våkner av at den lille mobiltelefonen min blunker med lyset sitt, før den gir fra seg en liten spe vekkelyd. Klokka er seks om morgenen, det er fortsatt helt mørkt, og jeg lurer på når klokka vår skal skrues frem eller tilbake, slik at jeg får litt lys i den høstmørke morgenstunden. Jeg ligger under den gode, varme vinterdyna mi, og har bare på meg en liten pysjamas i mykt stoff, håret er utslått og ligger utover puta. Det er morgen, nå må jeg stå opp.

På bare ben tråkker jeg på det iskalde golvet, reiser meg opp og går med lette skritt inn på badet. Der inne er det varmt og godt, jeg vrenger av meg nattkjolen som jeg henger på en knagg og står der helt naken. Setter meg på do og tisser, leser litt i et gammelt Donald, før jeg reiser meg opp og skrur på dusjen. Jeg venter alltid til vannet er godt og varmt, før jeg lar vannet risle over kroppen min. Deretter stopper jeg dusjen og såper meg inn med en duftende såpe, deretter lar jeg det varme vannet renne over kroppen min, slik at alle rester fra nattens drømmer fjernes fra min kropp og renner ned i sluket i golvet og videre ut i havet. Yndlingshåndkleet mitt er stort, passe bløtt, rødt med rosa prikker, og jeg frotterer den våte, nakne kroppen min tørr. Tennene får nå en omgang med tannpasta og den elektriske tannbørsten gir meg en følelse av å være helt ren.

Etter dette er det slutt på det nakne og avkledde, og jeg er klar for å begynne med alt jeg skal ha på meg. Vitaminkremen er deilig å legge på den myke huden i ansiktet, jeg smører gjerne litt på halsen og brystene, for deretter å ta litt på den tynne huden på leggene. Til slutt tar jeg litt diskret deodorant under armene, slik at det ikke skal lukte svette av meg.

Valgene.

Dersom jeg skal ha lyse klær på, velger jeg lyst undertøy, i det hele tatt er det viktig for meg at undertøyet passer til resten av klærne. Allerede nå må jeg vite hva jeg skal denne dagen, hvem skal jeg møte, hvem skal jeg representere i dag? Noen ganger ligger jeg å filosoferer litt over dette mens jeg enda ligger under den gode, varme dyna. Da går ofte valgene litt lettere. Det hender noen dager at det er helt umulig å få satt sammen et antrekk, det kan dreie seg om farger som ikke gjør meg godt den dagen, eller formen på et plagg som føles feil. Det er nå dagens opptreden begynner, jeg skal tre inn i dagens skuespill og lurer på hvilken scene vi skal ta i dag. Hvilken rolle skal jeg spille?

Jeg har så mange roller, jeg er ektefelle, mamma, elskerinne, kjæreste, nabo, kunstner, sykepleier, lærer, veileder, kollega og venn på en gang. Spiller det noen rolle? Handler det ikke bare om å være seg selv? Er identiteten avhengig av klærne jeg velger? Jeg har tenkt mye på disse spørsmålene, og jobber med å finne noen svar.

Men akkurat i dag har jeg tenkt å sitte på kontoret å skrive, skrive og skrive, for det har jeg lovet meg selv. Det gleder jeg meg til og jeg tar utgangspunkt i noe rødt, de mørke røde buksene som slutter ved kneet, men som passer til strømpebuksene jeg kjøpte i går som var vinrøde med bitte små røde prikker på. Da velger jeg en rød truse som er designet av min datter Ida, den har så god passform og et lite sexy hull bak, som en hemmelig dråpe. Trusen er det ikke så mange som får se, selv om jeg syns den er så fin at jeg gjerne viser den frem om jeg får anledning og det passer sånn. BHen jeg velger er mørk rød, kjøpt i Farsund i sommer, ganske dyr, men egentlig ikke så veldig god. Det blir fargen som avgjør det valget. Strømpebuksen sitter godt på, jeg er alltid så kald og må være godt kledd fra bunnen av. Jeg overveier ulltrøye, men dropper det da jeg skal sitte på kontoret i hele dag og der er godt og varmt. De mørke røde buksene sitter godt på og blusen i rødt med røde blomster passer fint til. Det var egentlig blusen som var det styrende elementet i dagens valg av klær, jeg hadde så lyst til å ha den på. Den er både vakker og feminin, og jeg liker godt å være både feminin og kvinnelig. Utenpå tar jeg et trangt liv eller nærmest et korsett, som mange feminister ville slengt på bålet sammen med BHene i syttiårene. Korsettet sender ut noen signaler som jeg liker, det er en blanding av gammel overklasse, bunadtradisjon og håndverkstradisjon. Korsettet er et stykke pent håndverksmessig utført arbeid og jeg har laget det selv. Jeg tror at korsettet forvirrer litt også, det er uvanlig, litt originalt og vanskelig å klassebestemme, noe jeg liker godt.

Tilbehør

Det gjenstår fortsatt en hel del tilbehør før påkledningen er ferdig. Uten dette tilbehøret ville jeg føle meg helt naken. Nå står håret for tur, det lange håret med de kjøpte krøllene skal settes opp i en slags topp som skal se passelig rufset ut ved at små lokker henger løst ned på skuldrene. Håret festes med klyper som jeg har skaffet meg i ulike farger, slik at de passer til de ulike fargevalgene på klærne. Det heter seg også at en kvinne på over femti ikke skal ha utslått hår, da dette gjør at hun ser eldre ut. Om det er derfor jeg faktisk opplever at jeg ikke liker å gå med håret utslått, er jeg usikke på, men jeg syns jeg kler håret satt opp.

Når håret er satt opp begynner sminkingen, også den en viktig del i hverdagen for å føle seg påkledd. Jeg bruker et solpudder som gir huden litt farge og glør, selv om høsten og vinterblek hud står for døren. Rundt øynene legger jeg en dekkrem som skal skjule mørke ringer under øynene etter alt for lite søvn og for mye jobbing, egentlig merker etter et levd liv. For å understreke fargen på øynene legger jeg en blågrønn blyantstrek i ytre del av øyet, både under og over, mens øyevippene får litt maskara slik at de virker mørkere og lengre enn egentlig er. Leppene får først en konturblyantstrek, før jeg fyller på med svak brunrød leppestift. Langs kanten legger jeg en stift som skal hindre fargen i å gli ned i de skarpe rynkene som har festet seg med alderen rundt leppene mine.

Jeg avslutter alltid med parfyme, den jeg bruker nå fikk jeg som en prøve en gang og ble nærmest avhengig av den lukten. Jeg føler meg rett og slett naken uten, og det er jo interessant siden jeg godt kan ta den på når jeg er naken. Jeg spruter to dusjer med parfyme bak hvert øre, for deretter å ta en sprut på innsiden av armen der pulsårene går til hendene mine. Etterpå gnir jeg armene mot hverandre, slik at lukten kommer på begge hendene.

Smykker er også en del av påkledningen. Jeg velger som regel ikke å ha noen ringe på fingrene, jeg syns det kler mine kortklipte negler best. Til fest tar jeg gjerne på meg en stor ring, men da jeg er av den hjelpsomme sorten som ofte hjelper til på kjøkkenet, er det å ha på ring ikke alltid like smart. Jeg tenker da ofte gjennom på forhånd om jeg tror at jeg skal hjelpe mye til, og avgjør deretter om jeg skal ha på meg ring. Klokke er derimot viktig å ha på seg, men som regel så tar jeg på noen vakre fyreermer[1] som skjuler klokken. Det er i all fall viktig for meg å ha en diskret og flat klokke som kan brukes til ulike påkledninger, da jeg neste aldri har hatt mer enn en klokke om gangen som går. Smykker i halsen har jeg ofte, som regel for å få en fargeklatt opp mot fjeset, i tillegg har jeg nesten alltid et skjerf i halsen. Skjerfet må passe i fargene til resten av antrekket, og er fint å kunne ta av og på avhengig av hvor varm jeg føler meg.

Sko

Sko er et eget emne, og de må passe til resten. Derfor kan jeg ikke ha et par sko stående på kontoret, men må bære med meg innesko i en skopose, dersom det trengs. Hjemme kan jeg gå i tøfler eller i ullsokker, og jeg innrømmer gjerne at også tøfler og sokker bør passe til resten av klærne.

Av ytterplagg har jeg flere som passer ulike antrekk, men en stor kjolekåpe er kjekk og ha for den dekker meg nesten fra topp til tå, og da kan jeg ha plagg utenpå som ikke passer så godt i fargene, selv om jeg prøver å unngå det. Votter og lue tilpasser jeg etter ytterplagget, og disse har jeg mange å velge mellom.

Da er jeg klar for å møte verden, det gjenstår bare valg av veske. Ofte velger jeg en kurv med en liten veske i, da har jeg plass til litt av hvert, og kan lett får oversikt. Jeg har alltid vært så glad i å gå med kurv. Da jeg for mange år siden gikk på sykepleierskolen i Arendal, følte jeg at kurven med Sigrun Berg – sjalet var en del av min identitet. Den kurven hadde jeg med meg på vaktrommet og frem for alt i kantina, jeg var så redd at det ikke skulle syns hvem jeg var. Jeg følte meg naken i sykepleieformen og fremmed i rollen som sykepleier.

Hva er klær?

Så er det morgen og jeg går ut i verden, ned i garasjen og tar bilen min på meg. Jeg stopper opp her, for bil og båt og hus og hytte er helt klart en del av min habitus[2], men nå er det morgen og jeg har akkurat stått opp, funderende på hva klær er? Det jeg vet er at jeg i denne dagen på vei til mitt kontor, opplever at jeg er kledd og ikke naken. Klær er noe som ikke gjør at jeg føler meg naken, for naken er avkledd og påkledd er ikke naken. Men kan klær gjøre meg naken i en seting og kledd i en annen, og hva er klær da?

[1] Mansjetter strikket i ull med glassperler.

[2] Habitus: en persons preg, beskaffenhet, stilling eller tilstand (Ordnett.no:2008)