Hva skal til for at en pasient skal få dø hjemme?

Les oppgaven til Siv Bente Bekken som handler om det å legge til rette for at en pasient kan få dø hjemme.

Bli hos meg, hjelp meg, hør meg

Her er et forsøk på å si noe om hva identitet er.

Om roller og identitet. Les mer:

Hva er klær?

Jeg våkner av at den lille mobiltelefonen min blunker med lyset sitt, før den gir fra seg en liten spe vekkelyd. Klokka er seks om morgenen, det er fortsatt helt mørkt, og jeg lurer på når klokka vår skal skrues frem eller tilbake, slik at jeg får litt lys i den høstmørke morgenstunden. Jeg ligger under den gode, varme vinterdyna mi, og har bare på meg en liten pysjamas i mykt stoff, håret er utslått og ligger utover puta. Det er morgen, nå må jeg stå opp.

På bare ben tråkker jeg på det iskalde golvet, reiser meg opp og går med lette skritt inn på badet. Der inne er det varmt og godt, jeg vrenger av meg nattkjolen som jeg henger på en knagg og står der helt naken. Setter meg på do og tisser, leser litt i et gammelt Donald, før jeg reiser meg opp og skrur på dusjen. Jeg venter alltid til vannet er godt og varmt, før jeg lar vannet risle over kroppen min. Deretter stopper jeg dusjen og såper meg inn med en duftende såpe, deretter lar jeg det varme vannet renne over kroppen min, slik at alle rester fra nattens drømmer fjernes fra min kropp og renner ned i sluket i golvet og videre ut i havet. Yndlingshåndkleet mitt er stort, passe bløtt, rødt med rosa prikker, og jeg frotterer den våte, nakne kroppen min tørr. Tennene får nå en omgang med tannpasta og den elektriske tannbørsten gir meg en følelse av å være helt ren.

Etter dette er det slutt på det nakne og avkledde, og jeg er klar for å begynne med alt jeg skal ha på meg. Vitaminkremen er deilig å legge på den myke huden i ansiktet, jeg smører gjerne litt på halsen og brystene, for deretter å ta litt på den tynne huden på leggene. Til slutt tar jeg litt diskret deodorant under armene, slik at det ikke skal lukte svette av meg.

Valgene.

Dersom jeg skal ha lyse klær på, velger jeg lyst undertøy, i det hele tatt er det viktig for meg at undertøyet passer til resten av klærne. Allerede nå må jeg vite hva jeg skal denne dagen, hvem skal jeg møte, hvem skal jeg representere i dag? Noen ganger ligger jeg å filosoferer litt over dette mens jeg enda ligger under den gode, varme dyna. Da går ofte valgene litt lettere. Det hender noen dager at det er helt umulig å få satt sammen et antrekk, det kan dreie seg om farger som ikke gjør meg godt den dagen, eller formen på et plagg som føles feil. Det er nå dagens opptreden begynner, jeg skal tre inn i dagens skuespill og lurer på hvilken scene vi skal ta i dag. Hvilken rolle skal jeg spille?

Jeg har så mange roller, jeg er ektefelle, mamma, elskerinne, kjæreste, nabo, kunstner, sykepleier, lærer, veileder, kollega og venn på en gang. Spiller det noen rolle? Handler det ikke bare om å være seg selv? Er identiteten avhengig av klærne jeg velger? Jeg har tenkt mye på disse spørsmålene, og jobber med å finne noen svar.

Men akkurat i dag har jeg tenkt å sitte på kontoret å skrive, skrive og skrive, for det har jeg lovet meg selv. Det gleder jeg meg til og jeg tar utgangspunkt i noe rødt, de mørke røde buksene som slutter ved kneet, men som passer til strømpebuksene jeg kjøpte i går som var vinrøde med bitte små røde prikker på. Da velger jeg en rød truse som er designet av min datter Ida, den har så god passform og et lite sexy hull bak, som en hemmelig dråpe. Trusen er det ikke så mange som får se, selv om jeg syns den er så fin at jeg gjerne viser den frem om jeg får anledning og det passer sånn. BHen jeg velger er mørk rød, kjøpt i Farsund i sommer, ganske dyr, men egentlig ikke så veldig god. Det blir fargen som avgjør det valget. Strømpebuksen sitter godt på, jeg er alltid så kald og må være godt kledd fra bunnen av. Jeg overveier ulltrøye, men dropper det da jeg skal sitte på kontoret i hele dag og der er godt og varmt. De mørke røde buksene sitter godt på og blusen i rødt med røde blomster passer fint til. Det var egentlig blusen som var det styrende elementet i dagens valg av klær, jeg hadde så lyst til å ha den på. Den er både vakker og feminin, og jeg liker godt å være både feminin og kvinnelig. Utenpå tar jeg et trangt liv eller nærmest et korsett, som mange feminister ville slengt på bålet sammen med BHene i syttiårene. Korsettet sender ut noen signaler som jeg liker, det er en blanding av gammel overklasse, bunadtradisjon og håndverkstradisjon. Korsettet er et stykke pent håndverksmessig utført arbeid og jeg har laget det selv. Jeg tror at korsettet forvirrer litt også, det er uvanlig, litt originalt og vanskelig å klassebestemme, noe jeg liker godt.

Tilbehør

Det gjenstår fortsatt en hel del tilbehør før påkledningen er ferdig. Uten dette tilbehøret ville jeg føle meg helt naken. Nå står håret for tur, det lange håret med de kjøpte krøllene skal settes opp i en slags topp som skal se passelig rufset ut ved at små lokker henger løst ned på skuldrene. Håret festes med klyper som jeg har skaffet meg i ulike farger, slik at de passer til de ulike fargevalgene på klærne. Det heter seg også at en kvinne på over femti ikke skal ha utslått hår, da dette gjør at hun ser eldre ut. Om det er derfor jeg faktisk opplever at jeg ikke liker å gå med håret utslått, er jeg usikke på, men jeg syns jeg kler håret satt opp.

Når håret er satt opp begynner sminkingen, også den en viktig del i hverdagen for å føle seg påkledd. Jeg bruker et solpudder som gir huden litt farge og glør, selv om høsten og vinterblek hud står for døren. Rundt øynene legger jeg en dekkrem som skal skjule mørke ringer under øynene etter alt for lite søvn og for mye jobbing, egentlig merker etter et levd liv. For å understreke fargen på øynene legger jeg en blågrønn blyantstrek i ytre del av øyet, både under og over, mens øyevippene får litt maskara slik at de virker mørkere og lengre enn egentlig er. Leppene får først en konturblyantstrek, før jeg fyller på med svak brunrød leppestift. Langs kanten legger jeg en stift som skal hindre fargen i å gli ned i de skarpe rynkene som har festet seg med alderen rundt leppene mine.

Jeg avslutter alltid med parfyme, den jeg bruker nå fikk jeg som en prøve en gang og ble nærmest avhengig av den lukten. Jeg føler meg rett og slett naken uten, og det er jo interessant siden jeg godt kan ta den på når jeg er naken. Jeg spruter to dusjer med parfyme bak hvert øre, for deretter å ta en sprut på innsiden av armen der pulsårene går til hendene mine. Etterpå gnir jeg armene mot hverandre, slik at lukten kommer på begge hendene.

Smykker er også en del av påkledningen. Jeg velger som regel ikke å ha noen ringe på fingrene, jeg syns det kler mine kortklipte negler best. Til fest tar jeg gjerne på meg en stor ring, men da jeg er av den hjelpsomme sorten som ofte hjelper til på kjøkkenet, er det å ha på ring ikke alltid like smart. Jeg tenker da ofte gjennom på forhånd om jeg tror at jeg skal hjelpe mye til, og avgjør deretter om jeg skal ha på meg ring. Klokke er derimot viktig å ha på seg, men som regel så tar jeg på noen vakre fyreermer[1] som skjuler klokken. Det er i all fall viktig for meg å ha en diskret og flat klokke som kan brukes til ulike påkledninger, da jeg neste aldri har hatt mer enn en klokke om gangen som går. Smykker i halsen har jeg ofte, som regel for å få en fargeklatt opp mot fjeset, i tillegg har jeg nesten alltid et skjerf i halsen. Skjerfet må passe i fargene til resten av antrekket, og er fint å kunne ta av og på avhengig av hvor varm jeg føler meg.

Sko

Sko er et eget emne, og de må passe til resten. Derfor kan jeg ikke ha et par sko stående på kontoret, men må bære med meg innesko i en skopose, dersom det trengs. Hjemme kan jeg gå i tøfler eller i ullsokker, og jeg innrømmer gjerne at også tøfler og sokker bør passe til resten av klærne.

Av ytterplagg har jeg flere som passer ulike antrekk, men en stor kjolekåpe er kjekk og ha for den dekker meg nesten fra topp til tå, og da kan jeg ha plagg utenpå som ikke passer så godt i fargene, selv om jeg prøver å unngå det. Votter og lue tilpasser jeg etter ytterplagget, og disse har jeg mange å velge mellom.

Da er jeg klar for å møte verden, det gjenstår bare valg av veske. Ofte velger jeg en kurv med en liten veske i, da har jeg plass til litt av hvert, og kan lett får oversikt. Jeg har alltid vært så glad i å gå med kurv. Da jeg for mange år siden gikk på sykepleierskolen i Arendal, følte jeg at kurven med Sigrun Berg – sjalet var en del av min identitet. Den kurven hadde jeg med meg på vaktrommet og frem for alt i kantina, jeg var så redd at det ikke skulle syns hvem jeg var. Jeg følte meg naken i sykepleieformen og fremmed i rollen som sykepleier.

Hva er klær?

Så er det morgen og jeg går ut i verden, ned i garasjen og tar bilen min på meg. Jeg stopper opp her, for bil og båt og hus og hytte er helt klart en del av min habitus[2], men nå er det morgen og jeg har akkurat stått opp, funderende på hva klær er? Det jeg vet er at jeg i denne dagen på vei til mitt kontor, opplever at jeg er kledd og ikke naken. Klær er noe som ikke gjør at jeg føler meg naken, for naken er avkledd og påkledd er ikke naken. Men kan klær gjøre meg naken i en seting og kledd i en annen, og hva er klær da?

[1] Mansjetter strikket i ull med glassperler.

[2] Habitus: en persons preg, beskaffenhet, stilling eller tilstand (Ordnett.no:2008)

Har laga en liten arbeidslogg for meg og Merete. Passordet er det samme gamle fantastiske.

Tekstualitet

Når to freidige fruer får det for seg at de skal lage et nettmagasin med tema språk og forførelse, velger de ikke letteste veien. Tekstualitet er blitt til mens vi har gått på denne veien mot publisering. Et nytt, interaktivt, faglitterært og norsk nettsted.

Siden innholder også 22 forførende forfattertips, og et av dem er at en alltid skal spare noe som en kan gå videre på. For det har vært tusen løse tråder og uutforskede idèer, og nå som eksamen i Forleggeri, master i faglitterær skriving på høgskolen i Vestfold er er over, begynner det virkelige livet til nettstedet Tekstualitet.

Jeg, Inga Gullhav, er redaktør og Tonje Berg-Dawson er redaksjonen.

Vi har noen visjoner og noen tanker videre, og det kan du lese på nettstedet. Følg med – kanskje finner du noen fine tekster å putte i veska. Du kan ta den frem når du ligger på en sandstrand og blander innholdet med følelesen av sol og sommer og hvile, mens du lar deg forføre av språk og følelser. Glad lesning.

Karl Johan om morgenen

Det er tidlig morgen på Karl Johan. Jeg er på vei til jobben fra en annen retning, ikke fra øst, men fra vest. Mellom gravemaskiner, gjerder og hull i jorda skimter jeg begynnelsen på Karl Johan. Slottet ligger å duver i enden av gata. Jeg kjenner eimen av sommerfrisk byluft strømme mot meg. En stusselig fyr står i gata med en kaffekopp og ser på meg og sier uoppfordret, så fin du er! Jeg rekker ikke å smile engang, før jeg har gått forbi, og kjenner en sviende dårlig samvittighet fordi jeg øver meg på ikke å møte lidende blikk. Det blir for mye for meg, dette å se rett inn i den andres lidelse. For øynene er porten til sjelen.

Det blå blikket

Tenker på en gang jeg var på shopping i en travel gate i Izmir i Tyrkia. Om jeg så mye som kikket en selger inn i øynene var jeg om ikke akkurat solgt, så fanget i en håpløs salgsfelle som var helt umulig å komme ut av. Jeg husker ikke hvor jeg festet blikket, bare at jeg ikke måtte møte noen andres blikk i denne strømmen av ukjent mennesker som kom mot meg. De er da jeg fikk øye på ham, en høy lys mann med blått blikk langt fremme. Han kom mot meg og kanskje var han norsk, det vet jeg ikke noe om, for det hører ikke med til historien. Jeg vet bare at vi begge fikk hvile blikket i en annens i noen sekunder, det føltes lenger, jeg husker ikke helt hva forskning sier om hvor lenge man møter en annens blikk. Vi er alle utstyrt med en slags automatisk dørlukker som trer i kraft når et blikk har møtt en annens lenge nok. Så passerte han meg, kanskje smilte jeg til han og han til meg, om vi ikke var for utslitt av å unngå blikk. Men det er tidlig morgen på Karl Johan, og jeg kunne møte verden med åpent blikk, det var ingen fare. Det var som om jeg bare hadde åpnet øynene for å se inn i meg selv, og dermed var usynlig.

Håndverkerens kropp

Morgenen er håndverksfolkenes tid. De banker, graver, skrur og jobber med hele seg, har ofte tid til et smil og har flotte, sterke kropper og er alltid menn. Tidlig om morgenen når jeg og matpakka mi er på vei til jobb, har jeg tenkt mye på disse håndverkerne i små kassebiler med grønne skilter, ofte to i bilen, smilende eller litt trøtte, på vei til sin dag, det ser så fritt og fint ut. Så pleier jeg ofte å flørte litt med en og annen på veien i en annen bil, jeg blir så lykkelig av det. Men denne morgenen opp gata mot slottet, hadde jeg glemt å smile. Ikke en gang den hyggelige tiggeren nederst i gata, hadde jeg smilt til. Ved Egertorget troner plutselig slottet foran meg som et palass, hvilket det vel egentlig er, og jeg blir grepet av en veldig trang til å gå opp resten av Karl Johan, midt i gata, for å ha slottet i fokus, men jeg gjør ikke det. Jeg velger høyre side av Karl Johan, for da kan jeg gå sakte forbi Grand Hotell.

Bislet games

Svære bannere pynter gata oppover på begge sider og det står skrevet Bislet games på dem. Jeg lurer på om denne teksten faller innenfor sjangeren norsk sakprosa, og blir grepet av trangen til å sende Greppestad en mail og spørre ham om et retorisk svar, der jeg bærer Trond Andreassens bok, BOK-NORGE, under armen. Tempoet mitt blir roligere i det jeg passerer den gamle restauranten på Grand Hotell. Først etter å ha passert det fine hjørnebordet med utkikk mot nasjonalteateret, hvor det satt en dame å spiste alene, kommer jeg på at jeg har glemt å smile. Hjertet mitt lå inni den orange, tunge men svært interessante boken jeg bærer på og smilet var på en underlig måte vendt innover i meg selv, en slag introvert tilstand som egentlig ikke er min, det er som om all lesingen setter meg i sparebluss og bekytter meg. Da tar jeg smilet frem fra sjelen min og kikker ut i verden, men det går utrolig dårlig, jeg er liksom usynlig, som om det var for sent å begynne å smile nesten to timer etter at vekkerklokken ringte og dro meg ut av en deilig drøm og et hotell i Voss og noen gamle venner fra jeg var ung. En håndverker som monterer gjerder mitt i veien foran meg, ser meg ikke en gang. En syklist gjør noe som ligner på et smil, men litt for sent oppdager jeg at det var en grimase, han var andpusten, og higet etter luft. Oppe ved universitetsplassen krysser jeg gata og går under noen svære tre som jeg etterhvert identifiserer som lind, med svære bed med orange stemorsblomster rundt roten. Vakkert er det på Karl Johan en tidlig maidag.

Slottets mysterium

Jeg svinger til venstre ved Nationalteateret og forlater slottet, det har aldri vært mitt mål, det er de kongelige som bor der, og det er helt greit. Det må være en stri jobb å være kongelig, og hvordan hadde det vært å hatt Carl. I. Hagen som statsoverhodet og en statsministerfrue som kjører bil i slottstrappa? Kanskje har lille Olav, som kom til oss fra Danmark sammen med kong Håkon, gjort en viktig jobb for Norge, det viste slottsplassen med lys den vinterdagen det norske folk fikk budskapet om Kong Olavs død. Den danske dronningmoren var strategisk som en gjøk og plasserte de kongelige eggene sine i europas kongehus, slik at de vokste seg sterke. På den måten er kongehuset i europa flette sammen i et tett familiært nettverk. I alle organsisasjoner er nettverksbygging sentralt. Dette nettverket har jeg aldri vært en del av, så jeg dykker ned i undergrunnen og finner en bane som tar meg til Majorstua. Knekker noen friske lilla syringreiner fra en busk, og går inn på kontoret. For enda er det tidlig morgen.

Det er noe skummelt i det å skrive en prosjektbeskrivelse, som om papiret fanger meg. Prosjektbeskrivelsen er i all fall skrevet og publisert. Jeg både vil at papiret skal fange og vil det ikke, og lurer på hvordan jeg skal flørte med en forlagsredaktør for å få prosjektet godtatt.

Jeg opplever at etter lang tid med muldvarpvirksomhet rundt uniformer, identitet og profesjonalitet, var det nødvendig å gå litt ut av mitt gode skinn.

Jeg har skrevet to tekster om hva klær betyr. Den ene teksten har utgangspunkt i det å kle på seg fra man tar av dyna til man er ferdig kledd. Denne teksten er ikke blitt helt ferdig, den mangler avslutningen, men den er i ferd med å bli formet. Strukturen i teksten er egentlig en vandring mellom det private undertøyet til det litt mer offentlige utenpåtøyet.

Parallelt har jeg jobbet med en omvendt tekst, en tekst om det å kle av seg, altså fra det å være kledt til det å stå naken. Her leker jeg meg med metaforer og symbolikk for gjennom dette å se om det er mer enne en semiotisk forskjell i det å kle på seg og det å kle av seg.

Teksten er tenkt til almennheten og stikkord som naken og hud og påkledd er helt sikkert innertiere. Om det er disse orden jeg skal bruke i boken, gjenstår å se, men dette er jo en leken prosess.

Den retoriske oppbyggingen er helt enkel i det jeg tenker meg de to prosessene å kle på seg og kle av seg. En innledning og et innhold og en avslutninge. Paul Fussells torier om sammenhenger mellom det man har på seg og den man er har inspirert meg. Selv om han har sin erfaring med uniformer fra ungdomsårene i militæret, løfter han begrepet uniformer ut av den strenge militære formen, til den generelle uniformeringen som er en del av alt sosialt liv. Dette er en begynnelse på en flørt med en redaktør, som jeg tenker å jobbe mye mere intenst med utover våren.