Armani

Endelig er det Armani igjen etter en laang juleferie.

Jula har akkurat vært så lang som den kan være og jeg har strukket meg så langt som jeg kan strekke meg og lurer litt på hvor jeg var selv og hvor lang en strikk kan strekkes. Hva vil jeg med jula, eller hva vil jula med meg?  Mine foreldre rømte i mange år fra jula uten at det hjalp, jeg mener det er ikke mulig å rømmer fra jula - for den er der som et fenomen en må forholde seg til. Det handler altså bare om hvordan jeg forholder meg til jula?

Armani er i all fall å forholde seg til og jeg er helt avhengig av den. Det er fint. En skal ha noe å være avhengig på og stoffer er ikke det verste. Det finnes andre ting som er verre å gå på en stoff.

Så sitter vi der alle sammen og jeg har tenkt å spørre hver i sær hva dere har lyst til å gjøre, aner en undertone av at vi skal tone ned syingen og kjenner at jeg kveles og får angst. For lyden av saks og stoff er så deilig. Det handler om hva jeg vil med Armani og om hva Armani vil med meg?

Her er vårens program som er akkurat så langt som det kan og bør være, glad vår jenter!

Klem Inga.

Askefast i kaffegruff

Med asken kom en rekke nye ord, en kunne bli fast i det meste, selv har jeg vært fast i penicillin, hvilket har betydd at kaffen har smakt vondt dag etter dag. Det er først i dag, dagen etter at den siste tabletten er fortært, at kaffen smaker kaffe. For jeg har tømt ut kopp etter kopp etter kopp, på ferge etter ferge etter ferge, og kjørt mil på mil etter mil.

Sånn er livet når en er reisende i studenter.

Men hvor er sykepleieren? Glad lesning.

Vulkanens offer

Det begynner med hosten som ikke gir seg, den kommer dypt fra et sted inni meg og finner ingen vei ut, som røyken fra en vulkan som blander seg med fuktig bakteriedamp fra mine betente lungeslimhinner, alveolene.

Keiserens nye klær

Keiseren har fått nye klær

Kjetil Østli kåserer i denne artikkelen over Keiserens nye klær!

Uttrykket “Keiserens nye klær” har en uhyre sterk virkning. Det avslører, men det gjør det lett å avfeie noe nytt, sier Øivind Andersen, professor i klassisk filologi. – Det er en utbredt holdning at man blir lurt av retorikk og talekunst. Jeg ser det annerledes. Det er i talen keiserne røper seg.

Kan ord skape innhold i keiserens klær?

Hjemmehjelpen av Jon Roar Bjørkvold

Skriv ut: Hjemmehjelpen

Torsdag kl. 11.15. Konferansetime. Det banket på kontordøra. En av studentene tittet spørrende på meg i døråpningen.

- Bare kom inn, Gunnar! Sitt ned. Hva har du på hjertet?

Gunnar var en outsider blant studentene, outsider og ressurs. Passert femti, med et frodig lappeteppe av et liv bak seg. NTH-ingeniør med lang fartsstid i byggeprosjekter i Saudi-Arabia-Frilansmusiker. Drevet pub i Dublin i mange år. Grå krøller, spill levende ansikt med smilerynker og ekornøyne. I dag med sordin.

-Jeg tror ikke det går lenger.

-Sier du det?

- Ja, jeg må jo ha noe penger for å leve. Kvoten i lånekassa er brukt opp for mange år siden. Jeg er hjemmehjelp, sånn på si.

-Hjemmehjelp?

-Ja, tre dager i uka, kveldskift. Og da blir det ikke tid til et fulltidsstudium, det lar seg ikke kombinere lenger. Det er ikke flere timer igjen i døgnet.

Han trakk resignert på skuldrene.

Jeg kjente noe røre seg inni meg. Med gamle foreldre hadde jeg fulgt hjemmehjelpstjenesten på nært hold i mange år.

-Klart det lar seg kombinere, Gunnar. har du noen gang tatt med deg gitaren din på disse kveldskiftene dine? Eller munnspillet ditt?

- Nei, han ristet på hodet.

Men noe var våknet i ekornøynene hans. Han var allerede på vei opp trappeoppgangene i gamle østkantblokker, med gitaren på ryggen og munnspill i lomma. Mange år med pub i Dublin var ingen dårlig bakgrunn. Der vet de både hva gitar og munnspill er.

Torsdag kl. 11.15. Konferansetime. Det banket på kontordøra. En av studentene tittet spørrende på meg i døråpningen.

Bare kom inn Gunnar! Sitt ned. hva har du på hjertet?

Ansiktet hans lyste. Noe hadde hendt siden sist. Saudi-Arabia og Dublin til tross, dette var åpenbart sterke saker:

-Du skulle sett’n! Med parkinson. Skjælver noe helt jævlig. Henda har halv meters vibrato, minst.

-Hmm…

-Jeg var hos ham på kveldsskiftet forrige dagen. Tok med gitar’n, hadde munnspellet i lomma. Og “Mads Berg”, den gamle sangboka mi fra folkeskolen. Vi satt der og bladde og sang, han var siste på ruta den kvelden, så jeg hadde god tid. De gamle sangene, du veit:”Alltid freidig”, “En villand svømmer stille”,”Mot i brystet”. Jeg glemte gitar’n. Vi bare sang. Til slutt tok jeg et par drag på munnspellet, litt såre, irske ting.

-Kjentes det bra?

-Om det kjentes bra? Det var helt maks! Jeg fikk en telefon fra nattvakta dagen etter. Fyr’n hadde sovet hele natta! Det hadde ikke hendt før noen gang, sier de som har stelt for’n i mange år.

-Gunnar var ivrig nå:

-Jeg sa det til dem, jeg. Det nytter ikke bare å gjøre det flatt og greitt, gi medisiner, skifte bleie, sette løstenna i vannglasset å gå. Da forlater du de gamle ved minuspolen, mens de er på defensiven. Du må forlate dem på opptur. Og da må du stille med deg sjøl, det du har. Gi deg sjæl en sjanse til å kjenne likeverdsfølelsen. Ellers blir det bare pissprat.

Jeg nikket. En moderne students tale, med tenårene godt bak seg.

-Så nå kombinerer du likevel hjemmehjelpsjobben og studiene, lager et prosjekt av det?

Jeg hentet ned den opplagte konklusjonen som svevde i lufta.

-Nei, jeg har meldt meg på kabaret-gruppa, moro å få litt mer peil den veien.

-Kabaret-gruppa? Ja, men, jeg trodde…

Han avbrøt:

-Nå driver hele hjemmehjelpsteamet og drar frem gamle sangbøker, har begynt å tenke i nye baner. Er’ke det litt gøy?

-Veldig bra, Gunnar, veldig bra. Men kabaret-prosjekt er jo det mest tidkrevende av alle prosje….

Gunnar hørte ikke. han var på vei ut avkontordør, med tid til alt.

Bistand til en livsavslutning i heimen

Hva skal til for at en pasient skal få dø hjemme?

Les oppgaven til Siv Bente Bekken som handler om det å legge til rette for at en pasient kan få dø hjemme.

Bli hos meg, hjelp meg, hør meg

Ledelsesutfordringer i flerkulturelt arbeidslag!

Mellom styring og samspill!

Toril Andersen, Anne Gry Spigseth og Rosa Maria Holgoda Paulsen har skrevet en fantastisk prosjektoppgave i ledelse til eksamen på BI. Oppgaven er en del av deres master i ledelse. I oppgaven drøfter de arbeidslagsmodellen i et ledelsesperspektiv og ser på denne modellens styrker og svakheter i et flerkulturelt arbeidmiljø. Oppgaven ble honorert med beste karakter.

Glad lesning!

Prosjektoppgave BI – Ledelse 21 04 (3).09

Hva er identitet?

Her er et forsøk på å si noe om hva identitet er.

Om roller og indentitet

Om roller og identitet. Les mer:

Hva er klær?

Jeg våkner av at den lille mobiltelefonen min blunker med lyset sitt, før den gir fra seg en liten spe vekkelyd. Klokka er seks om morgenen, det er fortsatt helt mørkt, og jeg lurer på når klokka vår skal skrues frem eller tilbake, slik at jeg får litt lys i den høstmørke morgenstunden. Jeg ligger under den gode, varme vinterdyna mi, og har bare på meg en liten pysjamas i mykt stoff, håret er utslått og ligger utover puta. Det er morgen, nå må jeg stå opp.

På bare ben tråkker jeg på det iskalde golvet, reiser meg opp og går med lette skritt inn på badet. Der inne er det varmt og godt, jeg vrenger av meg nattkjolen som jeg henger på en knagg og står der helt naken. Setter meg på do og tisser, leser litt i et gammelt Donald, før jeg reiser meg opp og skrur på dusjen. Jeg venter alltid til vannet er godt og varmt, før jeg lar vannet risle over kroppen min. Deretter stopper jeg dusjen og såper meg inn med en duftende såpe, deretter lar jeg det varme vannet renne over kroppen min, slik at alle rester fra nattens drømmer fjernes fra min kropp og renner ned i sluket i golvet og videre ut i havet. Yndlingshåndkleet mitt er stort, passe bløtt, rødt med rosa prikker, og jeg frotterer den våte, nakne kroppen min tørr. Tennene får nå en omgang med tannpasta og den elektriske tannbørsten gir meg en følelse av å være helt ren.

Etter dette er det slutt på det nakne og avkledde, og jeg er klar for å begynne med alt jeg skal ha på meg. Vitaminkremen er deilig å legge på den myke huden i ansiktet, jeg smører gjerne litt på halsen og brystene, for deretter å ta litt på den tynne huden på leggene. Til slutt tar jeg litt diskret deodorant under armene, slik at det ikke skal lukte svette av meg.

Valgene.

Dersom jeg skal ha lyse klær på, velger jeg lyst undertøy, i det hele tatt er det viktig for meg at undertøyet passer til resten av klærne. Allerede nå må jeg vite hva jeg skal denne dagen, hvem skal jeg møte, hvem skal jeg representere i dag? Noen ganger ligger jeg å filosoferer litt over dette mens jeg enda ligger under den gode, varme dyna. Da går ofte valgene litt lettere. Det hender noen dager at det er helt umulig å få satt sammen et antrekk, det kan dreie seg om farger som ikke gjør meg godt den dagen, eller formen på et plagg som føles feil. Det er nå dagens opptreden begynner, jeg skal tre inn i dagens skuespill og lurer på hvilken scene vi skal ta i dag. Hvilken rolle skal jeg spille?